Med Heyerdahl i helvetets forgård

Av

Purgatorio - skjærsilden - kalte de kristne conquistadorene området.

DEL

Og ennå bærer de taggete fjelltoppene navnet El Cerro Purgatorio. Det var her, i «helvetets forgård» i Tucume, Thor Heyerdahl, sommeren 1987 møtte et syn som forandret livet hans.

«Jeg kunne knapt tro mine egne øyne. (...) Bokstavelig talt følte jeg det som om jeg besøkte en annen planet i en drøm. (...) Jeg visste at det jeg hadde sett ville forandre livet mitt. Hvordan kunne jeg befri meg fra dette synet? Selv en reisende i verdensrommet kunne ikke vente å finne noe som dette. Her hadde det bodd ukjente mennesker med samme kropp og sjel som oss selv. Hva var det disse begravde veggene skjulte? Og hva inneholdt alle disse pyramidene?» undrer sjøfareren i boken «Pyramidene i Tucume» fra 1993.

Sjøl lar jeg meg ikke akkurat slå til bakken av de skrukkete toppene, her jeg krummer nakken i 30 graders stekende varme og forbereder en svett oppstigning til Skjærsilden. Med Dante Conseglieri som anfører. Sjelden har et navn passet bedre til en renselsesvandring mellom helvete og paradiset.

Hvorav førstnevnte i denne geografien må være den ugjestmilde ørkenen som strekker seg gul og gold mot de blå Andesfjellene i øst, og paradiset den grønne oasen rundt og Stillehavet som duver blått i synsranden i vest.

Men det var praksisen til de første kristne i området som trigget overtroen og skremte vannet av de innfødte i Tucume i forna dar. Etter at misjonsivrige representanter for nestekjærlighetens religion hadde reist en veldig katedral på en av de aller største pyramidene i Tucume, Huaca Larga, «tente de store bål på toppen, brente alle som ikke lot seg døpe, døpte om stedet til El Purgatorio og lærte innbyggerne at dette var inngangen til Helvetet», skriver Heyerdahl.

Selv gjøv han løs på pyramidene i 1988, med spader og arkeologer. Og gjorde nok funn til at han mente å ha fått nye bekreftelser på at de forkoloniale kulturene i området rommet mange dyktige sjøfarere. Ja mer, at tucumianerne drev handel langs kysten med balsaflåter og sivfartøyer og sågar hadde krysset Stillehavet og besøkt Påskeøya lenge før spanjolene ankom kontinentet.

Og gjenstandsfunnene fra de i alt 26 pyramidene var også mange og rike nok til at helt museum oppstod i kjølvannet av utgravningene. Museet ble åpnet i 1994, ligger i dag ved inngangen til det gigantiske pyramidekomplekset med arkitektonisk form etter en eldgammel kirke i området, og er etter hvert blitt et sted turister svinger innom i stadig større antall.

Hvilket ingenlunde gir seg selv. Landsbyen Tucume er liten, fattig og bortgjemt. Man må kjøre nærmere tre mil på humpete veier nordover fra storbyen Chiclayo før det karakteristiske fjellet La Raya (rokken) dukker opp over ørkenlandskapet med de særpregede pyramidene og den buede byportalen hilser: «Bienvenidos a Tucume. Valle de las Pirámides».

Ja, før Thor Heyerdahl satte i gang med en hær av arkeologer her fantes ikke byen en gang på kartet! Rosa Medina, som selger suvenirer og effekter i museet, forteller imidlertid at turiststrømmen til Tucume har vært jevnt økende de siste årene. Museet hadde ca. 10.000 besøkende de tre første månedene av 2008, fra 37 ulike land. Flest kommer fra Peru, dernest fra USA og Tyskland. Men også nordmenn finner veien hit. 20 i tallet så langt i år.

Og Heyerdahl er synlig. Med bilder i montre og på infoskilt, og med eget auditorium som bærer hans navn. Blant den jevne peruaner er han kanskje ikke like tydelig som han var i live, men Tucume er i hvert fall for lengst plottet inn på kartet. Selv om museet der ikke er i nærheten av å skilte med de skattene Perus store arkeolog Walter Alva kan vise fram i museet basert på kongegraven i Sipan i byen Lambayeque, tre mil unna.

Men også Tucume har, som Sipan-komplekset, huset en mektig før-inka fyrste fra den såkalte Mochica-kulturen i århundrene etter Kristi fødsel. Ja, dette området var selve senteret for høysivilisasjoner i hele Sør-Amerika mange århundrer før inkaene etablerte sitt rike i Andesfjellene og Pizarro landet på kysten.

Legendene vet å berette at området en gang i en fjern fortid fikk besøk av mennesker som kom sjøveien på noen merkelige flåter. Nykommerne var anført av en konge kalt Naymlap, som betyr «Den store fuglen fra sjøen». Han beordret bygging av storslåtte templer og himmelstrebende terassepyramider og etablerte en politisk velregulert høysivilisasjon preget av utsøkt håndverk, religiøse riter og imponerende kunstneriske prestasjoner.

En dag forsvant imidlertid Naymlap. Ifølge sagnet hadde han grodd vinger og flydd av gårde og overlatt til etterkommerne å føre tradisjonen og kulturen videre. En av disse var sønnesønnen Kong Cala, som hadde sin base i nettopp pyramidekomplekset i Tucume.

Da Heyerdahl satte i gang sine utgravninger, styrte heksedoktorer og landsveisrøvere denne geografiske utposten. Og også den marxistiske terrororganisasjonen Sendero Luminoso (Den lysende sti) var en stående trussel mot arkeologene.

Heyerdahl forteller om hyppige «voodoangrep» fra lokalbefolkningen, fordi han begynte å grave i Skjærsilden. Også da han bygde haciendaen Casa Kon-Tiki i nærheten, på et sted som huset en minipyramide som ble sagt å romme en gulland og 12 andunger.

Men også den store landsbypyramiden, som folketroen mente huset «Den hvitkledde dansende kvinnen» og stedets dominerende fjell La Raya - som skulle skjule en kjemperokke - var magiske og mystiske steder som ikke burde røres av menneskehender.

Etter hvert ble imidlertid hindringene ryddet av veien, og skattejakten kunne begynne. Heyerdahl fikk også satt i gang et storstilt sosialt hjelpeprogram sammen med Strømmestiftelsen (Tucume Vivo) i den lutfattige byen, og han engasjerte en rekke av landsbyboerne i utgravningsarbeidet.

I dag virker det imidlertid ikke å være mye oppdrift, energi og optimistisk virkelyst på det stedet Heyerdahl hadde sitt syn for 20 år siden, hvor han virket i en årrekke og sågar bygde hus og slo seg ned. Og hvor familien fremdeles eier den staselige, men nå mer lett forfalne villaen «Casa Kon Tiki».

Tucume praler med sine pyramider og fortidige skatter, men oser også fattigdom, søppel og fete gribber. Og de radmagre skjeletthundene som sniker seg langs de vindskjeve adobeveggene med sult i blikket, har nok en sterkere følelse av å befinne seg i helvetes forgård enn i paradis, for å si det sånn.

Artikkeltags