...

Blant siv og sagn i solgudens rike

Man føler seg hensatt til en annen tid når den polygame sjamanen Lousio fortøyer sivbåten til den flytende sivøya i Lago Titicaca. Det var her, nær 4000 meter oppi himmelen, siv og sagn og gamle soltilbedere ga næring til Thor Heyerdahls teorier og ekspedisjoner.

Publisert 27.02.2009 kl 09:13 Oppdatert 27.02.2009 kl 09:31

Tips en venn på e-post:


...
Titicacasjøen: Marco er aymara-indianer og kjenner til Thor Heyerdahl. Foto: Kjeld-Willy Hansen
...
Nytt og gammelt: Eldgamle sivbåter rammer inn moderne adobeblokker på stranden i Piementel. Foto: Kjeld-Willy Hansen
...
Sivbåter er i daglig bruk i landsbyen Piementel ved Stillehavet. Foto: Kjeld-Willy Hansen
...
Solsymboler finner man over alt i Titicacasjøen. Her en solport på en av sivøyene. Foto: Kjeld-Willy Hansen
...
Foto: Kjeld-Willy Hansen
...
Tumi: Det er ikk Kon-Tiki som beskytter de overnattende på en av sivøyene, men Tumi - inkaenes medisingud. Foto: Kjeld-Willy Hansen
...
Taquile: Motiv fra inngangen til øya. Foto: Kjeld-Willy Hansen

Peru ble den store kjærligheten for sjøfareren fra Steinbakken. Og på høyslettene i Andes, i grensetraktene mot Bolivia, fins tusenårsgamle høykulturer som mangler sin like på det amerikanske kontinentet. Her har indianerne i uminnelige tider dyrket jorden, fisket, jaktet, ofret til sine guder og skapt kulturer, mektige byggverk og forseggjorte kunst- og bruksgjenstander som fremdeles fascinerer forskerne.

For Heyerdahl ble det ikke minst møtet med den rike inkakulturen som understøttet forestillingen om oversjøisk kulturveksling i forhistorisk tid. Inkariket nådde sitt høydepunkt på 1400-tallet, strakte seg fra Quito i Ecuador i nord til Santiago i Chile, men hadde hovedområdet i byen Cusco og på altinoplatået i Andes rundt den hellige sjøen.

Og det er nettopp fra Cusco jeg ankommer havnebyen Puno for å oppleve Titicacas sjø og sol, siv og sagn. Etter en ti timers magisk togreise gjennom Andesfjellene.

Nå var det først ved byggingen av Ra II i 1970 at Heyerdahl sjøl benyttet seg av ayamara-indianernes unike håndverkstradisjoner. Men inkakulturens sjøfarere og Titicacasjøens legender, naturreligion og opphavsmyter, hadde fulgt ham siden han første gang hørte fortellingen om sagnfiguren Tiki av kannibalen Tei Teua under det store rousseauske «Tilbake-til-naturen»-eksperimentet på Fatuhiva i 1937.

Heyerdahl vedgår også sin store gjeld til dette topografisk spennende landet mellom Stillehavets blå evighet og Amazonas grønne ugjennomtrengelighet ved en rekke anledninger. «Etter flere år i Italia var Peru blitt som et nytt fedreland», skriver han i erindringsboken «I Adams fotspor» (1998) og dveler lenge og følelsestungt ved den peruanske Treenigheten som viste ham vei mot berømmelsens tinder: Tiki, Titicaca og Tucume.

Sjøl besøker jeg Peru og Titicaca for første gang i april 2008, mens sommer blir høst her syd for ekvator. Lungene jobber lydelig i den ekstreme høyden og det prikker i fingrene. Luften er skarp, himmelen blåere enn noen andre steder jeg har vært, fargene eksplosivt sterke, og solen etser hud og hode så min nykjøpte inkahatt må på når jeg tråkker i land på den vesle øya i Isle los Uros-gruppen etter en halvtimes båttur fra Puno.

Sjamanen har sikret den toetasjes sivdrosjen han flirende kaller stedets «Mercedes» og viser fram sivhytter, redskaper, ibisfugler og øyas spesialiteter, mens aymara-indianeren Marco imponerer med kulturhistoriske foredrag på spansk og gebrokkent engelsk.

Dog uten å nevne Heyerdahl. Når jeg spør ham, forsikrer han imidlertid at han kjenner både Kon-Tiki-ekspedisjonen, Ra-ferdene og Señor Heyerdahls bedrifter. At det var aymara-indianere som konstruerte Ra II og senere også ble med og bygde Tigris, er han ikke like lysende klar over. Men han gliser godt når jeg prakker på ham et tøymerke fra Kon-Tiki-museet med «Ra II Norway» på.

Familiene Esteban og Limachi, som bygde Ra II, og som Heyerdahls datter Bettina tipset meg om fremdeles skal drive sitt velrenommerte virke i Titicacasjøen, finner jeg ingen spor av. Derimot finner jeg tonen med indianerkvinnen Anna. Hun tasser barbent rundt i sivet med dypgrønn jakke, sort hatt og hvit sol i fjes og munn, inviterer meg inn i sivhytten og byr på nytrukken karachi - en lokal fiskeart. Hun forteller at hun har fire barn og er en av denne øyflekkens syv fastboende. Levende nysgjerrig på hvem jeg er for en figur.

Señor Kon Tiki fra Noruega bryr hun seg mindre om. Det er turistene hun lever av, og de velter daglig innover kunstøyene og setter sitt preg på siv og sinn. Hvor mye sivboerne selv styrer av denne trafikken, aner jeg ikke. Men stoltheten om egen historie, håndverkstradisjoner, skikker, språkene aymara og quechuea og de unike og ennå delvis ukjente kulturer på dette solens og ildens og blodets kontinent, vokser blant Perus indianere. Tilværelsen i den globaliserte økonomien på de flytende øyene i Titicacasjøen er kanskje alt i alt mer å foretrekke om alternativet er tiggertilværelse i Limas slitne slumstrøk.

Og på øyene Taquile og Amantani lenger ute i Titicaca-sjøen er de tradisjonsrike indianersamfunnene enda mer bevisst den kulturelle egenarten og har for lengst festet kollektivt grep om både turisttrafikk og inntektsfordeling.

Bare sunt for liv og lemmer kan det dog neppe være å tråkke i rundt i fuktig siv, som Anna gjør. Revmatismen er stor, forklarer Marco og dunker sjamanen, legen, taxisjåføren og altmuligmannen godslig i ryggen. Lousio nyter respekt. Han har høvdingstatus, rår over flere koner, avkom i alle aldrer og 160 vekster til bruk i medisinsk og rituell øyemed. Nå skreller han en to meter lang sivstang og byr på knaskerunde med nykuttet scirpus totora.

Tannpuss er det dårlig med her, men totorasivet er ikke bare egnet til å surre grasiøse farkoster, flette kurver og matter, bygge hytter og lage tak og seil. Det styrker og renser tennene også, og smaker faktisk ganske godt.

Men om tiden tross turiststøy synes å stå stille oppå sivet, gnager den ubønnhørlig under. Øyene råtner nemlig nedenfra, før de gror fast i bunnen. Derfor må det stadig fylles på med nytt siv. I regntiden én gang i uken.

Og ettersom turisttrafikken er blitt en avgjørende næringsvei, må sol og symboler pusses og shines. Her fins solporter og sivhytter man kan sitte og se i, beskyttet av en langøret orejonés-skulptur, i dette tilfellet det fargerike solhodet til inkaenes medisingud Tumi.

Her fins familier man kan tilbringe en natt hos, barer hvor man får kjøpt den solgule leskedrikken Inca cola og inkaølet Cuscuena. Samt fiskedammer, vakttårn formet som totemdyr og et fargerikt hav av suvenirer og gjenstander tilvirket med kunnskap fra førkoloniale kulturer.

Og ikke minst finner man de særpregede sivbåtene. De glir over alt og i alle størrelser og minner merkelig mye - som Heyerdahl oppdaget - om dem man finner avbildet i gravkamrene i Egypt, hos sumpindianerne i Irak og de koptiske munkene ved Tanasjøen høyt oppi fjellene i Etiopia, på Påskeøya og på stranden ved den vesle fiskerlandsbyen Piementel ved Stillehavskysten nordvest i Peru. Der den gulltørste conquistadoren Pizzarro landet en skjebnesvanger dag i 1532. Sistnevnte sted danser daglig de små kanolignende utgavene kalt «caballitos» (små hester) over dønningene, som ruller inn fra den kalde Humboldtstrømmen utenfor.

Her er Heyerdahls reaksjon da han første gang så de majestetiske sivbåtene på Titicacasjøen: «De var mesterlig bygget. Hvert strå var laget med maksimal nøyaktighet for å få perfekt symmetri og strømlinjeformet eleganse, mens buntene var surret så hardt at de så ut som oppblåste pontonger eller forgylte tømmerstokker dratt opp i snuter som tresko for og akter. De skar vannet med voldsom hastighet.»

Det gjorde Ra II også. Over Atlanteren. Og nådde - i motsetning til Ra I - helt fram til Barbados. Om dét beviser at det fantes oversjøiske forbindelser mellom kulturer og kontinenter i forhistorisk tid, får de lærde strides om. Men iøynefallende likheter er det som sagt mellom urosindianerne ved Titicaca og pyramidebyggerne langs Nilens bredder fra tusenårene før Kristi fødsel: soldyrkelse og totemdyr (rovfugl, kattedyr og slange), skulpturer, pyramider, mønstre, keramikk, merkelige fuglemenn, gravskikker, forestillinger om dødsriket og altså måten å flette siv til praktfulle farkoster på.

Og over det hele ruller solen, på sin evige gang fra øst til vest. Slik den gjorde da Ra rådde faraoenes Egypt og Kon-Tiki Viracocha seilte sjøene. Hvem eller hva denne sagnfiguren egentlig var, vet ingen helt bestemt. Mytene er mange og ofte motstridende. Inkaene betraktet ham som skaperen av mennesker og kultur i Andes. Men han ble også oppfattet og dyrket som solgud, gudekonge og en mytisk sjøfarer med lys hud og skjegg som en gang kom dansende over Titicacasjøen og forsvant nord i landet og ut i Stillehavet.

Før han dukket opp på Kon Tiki flåtens seil i 1947. Med et ansikt formet etter den støtten ved Titicaca-sjøen aymara-indianerne en gang hadde laget. Det var også samme indianere som fortalte de skriftlærde spanske erobrerne at forfedrene deres en gang hadde kommet med denne solens sønn og følge av hvite og skjeggete menn for å navigere på sjøen med de sivbåtene de selv lærte å lage.

I dag har solens sønn vendt hjem igjen til Titicaca-sjøen. Ikke i første rekke under navnet Kon Tiki, men under inkaenes symbolske navn Viracocha («Skum på havet»). Der han lever i folklore og fortellinger, symboler og sivbåter, i gamle skulpturer og nye turistgjenstander.

Og i Thor Heyerdahls ennå fengslende forskning, filmer og forfatterskap.

På forsiden nå


...

– Dette er et stort sjokk for alle i supporterstyret

En 18-åring med styreverv i en supporterklubb i Larvik er siktet for seksuelle overgrep mot fem barn under 14 år.