Vi som slukte romanen «The Road» rystet vantro på hodet da Bergen kino besluttet ikke å sette opp filmatiseringen. Men BA tok saken, nå er den her og godt er det.

Samtidig vil kinoen få rett i at det ikke er noen film for massene.

Selv om en film må stå på egne stylter uten boken den er bygd på i ryggen, er det ikke mulig å melde «The Road» uten å forholde seg til Cormac McCarthys Pulitzer-prisvinnende roman.

Og boklesere; frykt ikke TV-reklamen der romanen er redusert til katastrofefilmaction. Det er langfilmen i John Hillcoats regi heldigvis ikke blitt.

Visst har regissør og manusforfatter Joe Penall flyttet dialog og byttet om scener, tatt snarveier og andre utveier enn McCarthy gjorde i romanen. Men i handling svir det neppe noe særlig mer enn at Viggo Mortensen i ren Rambo-stil bruker heftemaskin for å lappe samme skuddsår som i romanen sys med nål og silketråd. Eller at det aller siste drama foregår på en strand, heller enn i skogen.

Verre er det selvsagt med alt det McCarthy nennsomt etterlater mellom linjene, den tilbakeholdne dialogen, troen og tvilen hans ord vekker. Det drukner her.

Hvor vi er? Kanskje midt i Johannes‘ åpenbaring, harmageddon, apokalypsen, eller er Jorden på egen hånd i ferd med å ta sin endelige hevn over oss skjødesløse mennesker? Eller kanskje har vi klart det selv, utryddet nærmest alt liv i den hensikt å ramme alle andre, komme dem i forkjøpet?

Vi vet ikke sikkert, men i et postapokalyptisk landskap der sjøen ennå brenner av ild og svovel – og Skaperen muligens fremdeles driver og sorterer levende og døde, vandrer en far og sønn ørkesløst mot havet. Dit samfunn i krise til alle tider har trukket.

Skjønt samfunn, her er lite annet enn nådeløse enkeltindivider med kannibalistiske trekk og egen vinning som eneste rettesnor.

Det blir en symboltung fottur der innsmett for berettigelse vil bli funnet av alt fra pinsevenner og Jehovas vitner, via bokormer og spenningsfilmfans, til homofile svartmetallideologer.

For spørsmålet som presser seg fram, selv etter at de levende og døde eventuelt er dømt, er det samme som før; hvor er det vi er på vei?