15-åringen Mia roper og skriker mot alle. Hun har ingen venner, driter i skolen, gir f i et liv som i utgangspunktet har få lysglimt – med en mor som nærmest har gitt opp, forbruker kjærester og bare fester, og med en lillesøster som nebber minst like mye som Mia.

Omgivelsene, en slitt drabantbyblokk i England med sosiale tapere, gir heller ingen positive impulser. Og kranglete setninger erstatter kjærlighetserklæringer.

Men plutselig får moren en ny kjæreste, Connor, en sjarmerende fyr som genuint virker å bry seg om Mias problemer og drømmer, og pusher på for at hun skal virkeliggjøre ønsket om å bli profesjonell danser.

Men er Connor så hederlig som overflaten skulle tilsi? Og er det nok for at Mia skal kunne bryte ut av et tilsynelatende fastlagt og destruktivt mønster?

«Fish Tank» er en intens film, med en skakkjørt, men tilsynelatende, ressursrik jente i sin midte. Alle rollefigurene er tredimensjonale, av kjøtt og blod, fulle av feil, resignerte i forhold til en tilværelse som virker håpløs.

Ikke alt i filmen er like lett å svelge, men selv usympatiske handlinger har rot i noe forståelig. Det viktigste er at historien viser en gradvis utvikling, at man faktisk kan bli sterkere og lære litt av å møte veggen gang på gang.

Rolleprestasjonene er fabelaktige og ektefølte.