Den 60 år gamle skuespilleren klarer ikke å trå feil, og hvis Oscar-folkene gjør jobben sin, får Bridges endelig den anerkjennelsen han fortjener.

«Crazy Heart» er en erkeamerikansk fortelling om en gammel countrystjerne som livnærer seg ved å spille på små puber, bowlinghaller og for andre som gidder å bla opp noen dollar.

Bad Blake var på toppen av fjellet en gang, men nå drikker han bourbon som om fluidumet snart går ut på dato. Han har en rekke fallerte ekteskap bak seg og lever på minner som falmer mer og mer.

Hans tidligere høyre hånd og elev, Tommy Sweet (Farell), er blitt en rik og berømt countrystjerne. Blakes håp er at Sweet vil samarbeide en gang til.

Samtidig møter han en desillusjonert alenemor (Gyllenhaal), som blir betatt av den karismatiske, men selvdestruktive countrysangeren med de dypt- loddende tekstene.

Bridges gir rollen så mange dimensjoner, så mange nyanser. Han går virkelig under huden på en fyr som har trynet gang på gang, og som finner trøst i flaskefôret og uengasjerte knull med tilfeldige damer han møter på veien. Men som likevel ser verden klarere enn de fleste.

Han kjører fra sted til sted i sin like slitte bil, gjennom et landskap som er så nostalgisk amerikansk at du skulle tro tiden hadde stått stille. Men det er nettopp det den ikke har for Blake, som en gang var superstjerne og en som alle så opp til.

Det er nesten ufattelig at filmen er laget av en ung, debuterende regissør, Scott Cooper. Han viser et sjeldent finstemt håndlag uten å bli for sentimental eller overemosjonell. Her er humor, knivskarpe observasjoner og et rollegalleri man tror på fullt ut. Pluss på at filmen er fylt med countrymusikk av det ekte slaget, og at Jeff Bridges fremføres sine sanger som om han ikke har gjort annet i livet sitt.

«Crazy Heart» er nesten en perfekt film. Men Bridges’ prestasjon, kanskje bedre enn glansrollen som The Dude i «The Big Lebowski» (98), sørger for full pott.