Som en slags Rorbua-parodi på «The Blair Witch Project» kommer denne filmen rundt ti år for sent, men den kommer til gjengjeld med stram lukt.

«Kurt Josef Wagle og legenden om fjordheksa» presenteres nemlig i «Odorama»: med skrapekort som gir oss sjansen til å sniffe aromaen av kaffe, skog og bæsj. Filmen er basert på VGTVs småmorsomme internettserie om den sindige fiskeren Kurt Josef Wagle (Stig Frode Henriksen), som rotet seg bort i mordet på billige gatepike.

Denne gangen har hans homsete sønn Tordenskjold (Martin Hykkerud) forsvunnet under en telttur på andre siden av Melkeelva, der det jo er en kjent sak at Fjordheksa, selveste Satans brud, holder til.

Pappa Kurt Josef frykter at trollkjerringa har spist opp sønnens sjel, så han arrangerer en ekspedisjon inn i Tappeluftskogen for å finne ham. Assistert av et reisefølge som inkluderer den evneveike trubaduren Rock Fjeldstad (Jørn Tore Nilsen), Rambo-lensmannen Burt Erik Johansen (Jeppe Beck Laursen), den veldig barnekjære ungdomsskolelæreren Gregor Hykkerud (Kristoffer Joner), og den «klarsynte» skrulledamen Lillian Mulder (Cecilie Mosli).

Kameramannen Pablo er også med for å dokumentere redningsaksjonen, og eventuelt bevise heksas eksistens. Bjørn Sundquist dukker opp i en liten gjesterolle som han Toill-Kåre.

Denne inkompetente gjengen finner Tordenskjold uskadd, men klarer selvsagt å gå seg vill i skogen, og blir deretter hjemsøkt av et ondt nærvær som kverker dem en etter en.

«Kurt Josef Wagle og legenden om fjordheksa» føles som et stort skritt tilbake etter den internasjonale suksessen med nazizombie-eposet «Død Snø», men filmen sklir i alle fall godt inn ved siden av amatørproduksjonen «Kill Buljo».

Begge er overlesset av løsskjegg, bløte blødmer, gjøgling og kukkprat. «Fjordheksa» er en langt proffere produksjon, naturligvis – men er preget av den samme entusiasmen for en type rølpehumor vi ellers aldri ser på kino her hjemme. Wirkola og gjengen lager filmer på sine helt egne premisser, og all ære for det.

Som lokalrevy filmet i guds frie natur har «Fjordheksa» sin sjarm, ikke minst på grunn av luktekortene. En gimmick de fleste forbinder med John Waters «Polyester» (1981).

Jeg vet nå ikke helt om aromaen av fersk bæsj raffinerer filmopplevelsen, men luktekortene gjør i alle fall «Kurt Josef Wagle og legenden om fjordeheksa» til en filmopplevelse litt utenom det vanlige.

«Fjordheksa» har sine artige øyeblikk (flere av dem takket være Kristoffer Joner), og Kurt Olav Wagle er en pussig skrue som fortjener sin egen TV-serie – men som kinofilm blir dette i tynneste laget. Sånn sett hadde nok også «Fjordheksa» gjort seg bedre stykket opp i mindre doser på internettet.