Regissøren har uansett et vanskelig utgangspunkt. En historie om en 14 år gammel jente som blir voldtatt og drept allerede tidlig i filmen, men som fortsetter å ha et overblikk over verden fra en slags «mellomstasjon» i det hinsidige, vil uansett bli en krevende fortelling.

Susie Salmon (Saoirse Ronan fra «Om forlatelse») må bli på denne mellomstasjonen, og nektes en endelig hvile, frem til de som er igjen på jorden har forsont seg med hennes skjebne.

Og frem til morderen har fått sin straff.

Filmen lykkes aldri i å skape en fornuftig helhet mellom de brutale aspektene ved en gåsehud-skapende morder som fortsatt er på frifot, og forsoningsaspektet i filmen. Når i tillegg filmen presenterer oss for en ganske bekymringsfri, nesten forlokkende «etter døden»-tilværelse, fremstilt som ganske naive New Age-fantasier, så er vi ytterligere på kollisjonskurs med filmens brutale aspekter.

Det står ikke på skuespillerne, både Saoirse Ronan i den unge rollen, og de voksne skuespillerne, leverer gode roller så lange man holder seg innenfor den realistiske delen av historien. Men når vi kommer til hippie-himmelen, så skjærer det seg. Både med søtladen stemning og med effekter for effektenes skyld.