Det er ikke noe å si på at Oscar‘en gikk til Sandra Bullock. Hun er en komedienne som viser at hun kan bruke komediefaget til å tegne et veldig skarpt og presist portrett. Men det hadde vært å foretrekke om portrettet av den pågående og velstående Sørstats-fruen Leigh Anne Tuohy var å finne i en bedre, ikke fullt så forutsigbar film.

«The Blind Side» er basert på en faktisk historie, og er laget i samarbeid med de opprinnelig involverte.

Kanskje er det grunnen til at filmen er blitt så tam, at man ikke har ønsket å tråkke noen på tærne.

En annen grunn er at sjangeren som er valgt til å fortelle historien, er den lett fordøyelige og familievennlige feelgood-filmen,

Bullocks Leigh Anne Tuohy er en veldig bestemt overklassefrue som jobber som dekoratør, til tross for at familien har nok penger til at hun ikke trenger å jobbe i det hele tatt. Hennes nye prosjekt blir den svarte tenåringen Michael Oher, som til tross for at han er et barnevernsbarn har klart å komme seg inn på en high school i en bedre bydel, etter at fotballtreneren ser et talent.

Til tross for at han passerer det første hinderet, en plass på skolen, så vandrer han hvileløs på kveldene uten noe sted å gå. Så Leigh Anne Tuohy insisterer på at Michael skal bli en del av hennes familie. Og hun er vant til å få viljen sin.

Den pågående damen skal ikke bare gi ungdommen et hjem. Hun blir også avgjørende for at gutten får utviklet fotballtalentet sitt, gjennom at hun forstår hans psykologi.

Det hele er trivelig nok, men heller aldri noe mer. For filmen blir aldri noe virkelig oppgjør med de stygge sidene ved amerikansk rasisme, som Tuohy-familien selvsagt støter på etter hvert som de adopterer Michael. For som alt annet i filmen presenteres også dette i den lettfordøyelig versjon.

Sandra Bullock blir den eneste i filmen som har litt skarpe kanter, og det er ikke nok.