Når filmen i tillegg følger den etter hvert ganske utvaskede oppskriften der gatedansere og breakere med sine friske og gatesmarte holdninger står imot hovne og arrogante ballett-elever, for til slutt å samarbeide om en koreografi der stilartene møtes, så er klisjefesten komplett.

Legg til at filmen ikke har noe særlig utbytte av 3D-teknologien. Danse-scenene får ikke noe ekstra. I stedet får man en tåpelig «matkrig i kantinen»-scene, for at publikum skal få opplevelsen av å få ting hevet rett i fleisen.

Fans av filmer som «Step Up», «Save The Next Dance» og «Stomp The Yard» får en dose mer av det samme, men ikke noe nytt.

Det vil si, settingen i London skiller filmen fra de før nevnte, og tidvis bidrar den britiske settingen med frisk dialog, men ikke nok til å veie opp for klisjekøen.

«Streetdance 3D» er også første gang moderne 3D-teknologien brukes utenfor Hollywood. Men skal man bruke denne filmen som grunnlag, så er det så langt noe som tyder på at 3D-teknologien bedre kler fantasy, monstre og utenomjordiske vesener.