Spørsmål: Hvor mange ganger vil den amerikanske filmbransjen lage familievennlige eventyrfilmer i håp om å treffe en gullåre som «Harry Potter»? Svar: akkurat like mange ganger som den vil mislykkes. Denne Disney-produksjonen er åpenbart laget med lønnlig håp om å starte opp en lønnsom filmserie for eldre barn, men jeg kan garantere deg at vi aldri vil få se en «Trollmannens læregutt 2: Tryll Harder».

Du skjønner at en film har dramaturgiske problemer når den starter med to prologer på rad før selve historien begynner. Her blir vi introdusert til trollmannen Balthazar Blake (Nicolas Cage), som i flere hundre år har forsøkt å finne en verdig arvtager til sin læremester Merlin. Han må nøye seg med Dave Stutler (Jay Baruchel), en keitete fysikknerd med veldig dårlig selvtillit. Balt, Balt, Balthazar gjør sitt beste for å trene opp Dave i magiens mysterier, noe som for det meste går ut på å skyte dataanimerte energiballer ut av hendene. I mellomtiden har Balthazars gamle erkefiende Maxim Horvath (Alfred Molina) rømt fra en magisk tredukke, og er travelt opptatt med å gjenopplive den onde heksa Morgana le Fey (Alice Krige). Den eneste som kan stoppe henne fra å ødelegge hele verden? Dave, som er langt mer opptatt av å sjekke opp sin barndomsforelskelse Becky Barnes (Teresa Palmer).

Historien er basert på (og jeg tøyser ikke) Mikke Mus’ magiske eventyr i Disney-mesterverket «Fantasia» (1940). Seks manusforfattere har jobbet med å bearbeide denne ikoniske tegnefilmsnutten til spillefilmlengde, og alt de klarte å komme opp med var den samme tynnslitte, erketypiske historien om en ung gutt som kastes inn i en magisk parallellverden, der han viser seg å være en stor helt som skal redde verden fra undergang. Vi får et par referanser til de ivrige vaskekostene i «Fantasia», men ”Trollmannens læregutt” minner mest om skuffelsen «Percy Jackson», som noen av oss så på kino tidligere i år. I rollen som Mikke Mus finner vi Jay Baruchel, som har var en sympatisk hovedperson i den romantiske komedien «She’s Out of My League». Hans nasale, sytende nerdepersona skrus opp til elleve i «Trollmannens læregutt», og er dermed mer slitsom enn sjarmerende. Nicolas Cage kommer bedre ut av filmen, og det har absolutt sin appell å se ham fly rundt på en mekanisk kjempeørn med parykken flagrende i vinden.

Cage kom angivelig opp med hele ideen til filmen, som startet med at han hadde et brennende ønske om å spille en trollmann. Synd han ikke ventet på et bedre manus. Jeg betviler ikke Cages engasjement, selv om han har en del restskatt å betale. På sitt beste er Cage en fryktløs skuespiller som spriter opp rollene sine med surrealistisk galskap, på sitt verste lager han filmer for Jerry Bruckheimer. Han burde definitivt holde seg unna «National Treasure»-regissøren Jon Turteltaub – som alltid klarer å forvandle spennende ideer til middelmådige familiefilmer uten sjel og fremdrift. Det krever et spesielt talent for å gjøre Nicolas Cage kjedelig, liksom. Som tiåring ville nok undertegnede ha hatt langt større entusiasme for denne uinspirerte blandingen av dataeffekter og syntetisk magi. Det finnes langt verre familiefilmer der ute, men få føles like unødige. Ikke mye hokus pokus her.