For 23 år siden gikk Arnold Schwarzenegger til nærkamp med en stygg jaktentusiast fra en fremmed planet, i en av hans mest særegne actionruller. Den skrullete «Predator 2» (1990) ble totalforbudt av sensuren i Norge – mens to begredelige «Aliens Vs. Predator»-filmer klarte egenhendig å kjøre hele serien på dunken. Nå forsøker vår venn Robert Rodriguez å gjenopplive «Predator» ved å glatt overse alle oppfølgerne, og holde seg til det som fungerte i første film. Testosteron, action, og et enkelt plott der en gruppe tøffinger jages av utenomjordiske beist i jungelen. En bra strategi, selv om «Predators» har mer et premiss enn en historie.

Åpningen er i alle fall helt fantastisk. Leiesoldaten Royce (Adrien Brody i muskelmodus) våkner opp i frifall, tilsynelatende kastet ut fra et fly med en liten fallskjerm på ryggen. God morgen. Han deiser rett ned i et ukjent jungellandskap, og har ikke kommet hit alene. Seks andre personer har havnet i tetteste jungelen på samme måte, og alle har til felles at de er hardbarkede drapsmenn. Samt en drapskvinne. Denne gjengen av barskinger består i rask rekkefølge av: Den meksikanske leiemorderen Chuchillo (Danny Trejo), den israelske spesialsoldaten Isabelle (brasilianske Alice Braga), Yakuza-medlemmet Hanzo (Louis Ozawa Changchien), den dødsdømte sosiopaten Stans (Walton Goggins), en geriljasoldat fra Sierra Leone, den tsjetsjenske rebellen Nikolai (Oleg Taktarov), og legen Edwin (Topher Grace). Før disse rovdyrene rekker å drepe hverandre oppdager Royce at jungelen er voktet av et røykmonster, en statue med tre tær og en mystisk kar kalt Jacob.

Nei, vent litt – det stemmer jo ikke. Alle befinner seg i et reservat på en fremmed planet, der menneskene er byttedyrene og Predator-beistene er jaktlaget. I likhet med så mange filmer i sin stil mister «Predators» en del av puffen mot slutten, så fremfor å gi oss et skikkelig actionklimaks må vi nøye oss med en mild avrunding som antyder at fortsettelsen kommer i en oppfølger. Robert Rodriguez er godt kjent med Foxs dårlige rykte blant filmskapere, så han sørget for å få «Predators» produsert med total kreativ frihet via sitt «Troublemaker Studios». Til gjengjeld har han måttet nøye seg med et betydelig lavere budsjett. Rodriguez skrev det første manusutkast tilbake i 1995, som da ble avvist av produsentene fordi det ble ansett som for ambisiøst og kostbart. Historien er betydelig bearbeidet siden den gangen, og ambisjonene dempet betraktelig. Så vi er nok nødt til å dempe forventningene tilsvarende.

I Hollywood-sammenheng er «Predators» en lavbudsjettproduksjon, av et mye mer beskjedent format enn man kunne ha forventet eller håpet på. Rodriguez har overlatt regien i de stødige hendene til ungarskamerikanske Nimrod Antal («Kontroll», «Vacancy»), som har snekret sammen en stram, solid B-film der det eneste overflødige fettet kommer fra et gjestespill av en «The Matrix»-kjenning. Antal har samlet sammen et bra lag av hardbarkede karakterskuespillere her, ledet av en oppumpet Adrien Brody. En respektert Oscar-vinner som muskelhelt i en «Predator»-oppfølger er vel tross alt ikke så mye rarere enn om hovedpersonen i første «Predator» ble Guvernør i California, eller noe sånt. Ha, det hadde tatt seg ut! Så for å summere opp: omtrent ti ganger bedre enn de to «Aliens Vs Predator»-filmene, og omtrent halvparten så severdig som den første «Predator». Ingen kommende actionklassiker, men langt fra det verste vi har sett denne sommeren.