Formelen er enkel: ta det som til stor del er et afroamerikansk fenomen, og gi alle hovedrollene til kritthvite såpeoperaskuespillere/fotomodeller. Sørg for at hovedpersonen har foreldre som ikke skjønner at han/hun har dansen i blodet. Introduser et «crew» som er nødt til å vinne en konkurranse for å kunne fortsette dansing, mot alle odds. Motstanderlaget er naturligvis nødt til å være et «crew» ledet av en ond drittsekk som tyr til skitne triks for å sikre seg seieren. Krydre lett med dydig romantikk, lojalitetskonflikter, svik, produktplassering og krampeaktig gateslang skrevet av manusforfattere som har bokmerket www.urbandictionary.com («that’s so sick, yo») – så serverer du denne lunkne lappskausen til fjortisjenter med lave standarder.

I dette tilfelle er hovedpersonen Moose (Adam G. Sevani, en bifigur i «Step Up 2: The Streets»), som har lovet foreldrene sine å legge dansetøyset på hylla for å få seg en skikkelig utdannelse som ingeniør på New York-universitetet. Moose har ikke engang rukket å komme seg til første skoledag før han vinner en «dance off» med hjelp av ballonger og såpebobler, noe som imponerer folk så enormt at han umiddelbart blir en helt for alle gatedansere i New York. Moose rekrutteres inn i «The Pirates»; et crew som består av hjemløse kids som bor i en gigantsk loftsleilighet eid av den sjelfulle kjekkasen Luke (Rick Malambri). De skylder fem måneders avdrag på boliglånet, men fremfor å ta seg ekstrajobber for å betale banken fortsetter de bare å danse. Heldigvis kan problemene løse seg med danskonkurransen World Jam, som har en premie på 100.000 dollars. Problemet er at lederen for det rivaliserende crewet «The Samurai» har tatt sine forhåndsregler for å sikre seg seieren.

Undertegnede skrev en lang liste med idiotiske selvmotsigelser, tabber og logiske brister i denne «historien» (som virkelig er vanvittige, selv med takhøyde for sjangeren), men kastet alt når det gikk opp for meg at jeg hadde tilbrakt mye mer tid på å tenke gjennom plottet enn noen på filmteamet. For hvem bryr seg egentlig om sånne bagateller? Dette er en fantasi, et eventyr, en vill flukt fra virkeligheten. Er du en fan av denne typen filmer er hele poenget dansescenene, og flere av dem er høvelig imponerende. Særlig i 3D, et format som regissør Jon Chu gjør sitt beste for å utnytte – enten det er med laserstråler, datagrafikk eller dansere som febrilsk veiver hendene sine mot kameraet. De beste effektene kommer faktisk under slutteksten, etter at de fleste har forlatt kinosalen.

Det største problemet her er at hovedrolleinnehaver Adam G. Sevani slett ikke er noen danser, uansett hvor mye dialogen forsøker å innbile oss at han er et «naturtalent». Hvis Moose virkelig er så essensiell for dette crewet som manuset hevder, er det jo litt snodig at han konstant dyttes i bakgrunnen så fort den virkelige dansingen starter. Ja ja. Ellers er det kanskje verdt å påpeke at Norge er velrepresentert i denne dansekonkurransen. Ikke bare med en rekke strategisk plasserte norske flagg, men også med Madcons landeplage «Beggin». «Step»Up 3D” er så selvparodisk klisjéfylt at den til tider blir temmelig gøyal. Ufrivillig humor er fortsatt humor, og i en film som dette er man jo nødt til å ta moroa der man finner den.