Pixar skjøt gullfuglen med den første «Toy Story»-filmen i 1995. De brøt ny grunn både teknisk og fortellermessig. Toeren fra 1999 var faktisk hakket bedre. Og nå, 11 år etter, får vi endelig film nr. tre – en varm, spennende, humoristisk og underholdende historie.

Vi har forflyttet oss ti år frem i tid. Andy skal begynne på college, så fremtiden for Buzz, Woody og resten av hans lojale leketøy og kamerater er usikker. Skal de få være med, skal de på loftet, eller, aller verst, skal de på søppeldyngen?

Etter mye om og men, havner våre venner i en barnehage – på utsiden en idyllisk plass der barna leker kjærlig med leketøyene. Men på innsiden er virkeligheten en helt annen.

For lekene blir styrt med jernhånd av kosebjørnen Kalle, som har innført et totalt kommunistisk system der det forventes lydighet, og der maktapparatets ord er lov. Parallellene til «Animal Farm» er der, ja.

Men Woody har selvfølgelig en plan. Og den er snedig.

Det er mye å lese inn i «Toy Story»-filmene om kraften av vennskap og samhold, og om farene for å havne utenfor. For Woody, Buzz og de andre er en enhet, selv om hindringene er mange.

«Toy Story 3» er likevel ingen søt kosefilm. Her er klare thrillerelementer, en lekebaby som hadde gått rett inn i en voksen skrekkfilm, og farene venter bak hver sving.

Men det hadde ikke vært «Toy Story» uten humoren – der leketøyenes fleksibilitet blir utfordret gang på gang. Og en spansktalende Buzz tar nærmest kaken.

Her er varme og sentimentalitet, og mye god moral, uten at det blir klisset eller overforenklet. Her er mye mat for både de store og de små.

Men aller mest er det en fantastisk fortellerglede i filmen. 3D-formatet blir ikke brukt til sjokkeffekter, men til å gi historien og bildene større dybde.

Selv om animasjonsverden har bevegd seg flere lysår fremover siden 1999, særlig teknologisk, har Pixar aldri blitt fristet til å gjøre Woody og Buzz til supermoderne actionhelter. Manuset vektlegger helt andre ting. Men vær ikke redd, det er nok av fart og action her.