Sammenligningen går først og fremst på den visuelle oppfinnsomheten. For selv om den hyperaktive franskmannen denne gangen ikke er snauere enn at han retter skytset mot våpenindustrien, så er likevel formen mer preget av gags og opptrinn, enn i den enda mer veldreide «Amelie». Et fyrverkeri av en film er det like fullt, en slags hyllest til gamle dagers komistunts, av den typen Buster Keaton sto for.

Etter at den godslige Bazil (Dany Boon) tilfeldig havner midt i et gjengoppgjør, ender han opp med en kule inne i pannebrasken, på et sted hvor det er for risikabelt å operere den ut.

Arbeidsledig havner han sammen med en gjeng samlere som har laget seg en under skrotet på søppelplassen. Det er denne brokete gjengen han tar med seg i hevnen over våpenindustrien. Ved hjelp av utrangert mekanikk fra bossplassen, setter de opp forseggjorte feller for lederne at Frankrikes to største våpenprodusenter, tilfeldigvis med hovedkvarter vis a vis hverandre.

Det ene opptrinnet etter det andre blir til utspekulert lureri. Og som vi vet, er det noen som fortjener å bli rundlurt, så er det våpenindustrien.

Den franske spilloppmakeren ender opp med å blande halsbrekkende stunts og forseggjort komikk, og gjør det på en måte som er rufsete, elegant og sjarmerende på samme tid.

Det var kanskje mer dybde i de eksentriske påfunnene i «Amelie». Bl¨ås i det, når ville påfunn er så underholdende og så intrikat gjennomført som i «Micmacs», så er det bare å bli med på festen.