Gjennom en kommentar i Østlands-Posten sist lørdag får vi vite hva som binder enkelte fra Larvikslista til nedbygging av deler av bystranden i Larvik. Bredvei, Bjønnes og Jervan fra Larvikslista bringer til torgs hensyn de mener er viktigere enn alt annet. De mener hele reguleringsplanen for Batteritomta må stå fast for å signalisere forutsigbarhet for næringsinteresser.

 Hensynet polstres med tanker om fjordbyen, visjoner og kulturhus. Det ligger frykt bak ordene. De tre frykter åpenbart at investoren vil trekke pengene sine ut av området om hun ikke får det som hun vil på stranden. Vi vil snart se hvor politikerne i kommunestyret velger å legge sin lojalitet – til en enkelt utbyggerinteresse eller til innbyggernes krav om åpen sjøfront, akser og utsyn, hensyn til natur, historie, miljø og stedskarakter – og ikke minst videreføring av byens historiske struktur. Folk krever en helhetstenkning de tre mangler.

 George Orwell oppfant ordet nytale. For å få befolkningen til å akseptere politiske endringer i den tro at alt var som før, benyttet myndighetene i boken ”1984” metoden å endre ubehagelig meningsinnhold i ordene – såkalt nytale. For eksempel ”Krig er fred”. På samme måten blir bebyggelse, betong og sten i strandkanten forvandlet til tvillingbygg og fjordbyvisjoner om volleyball i en åpen sjøfront. Nedbygging av strandareal resulterer i mer strand. Det er helt Orwellsk å forene nedbygging av stranden med å åpne byen mot fjorden. Denne gjennomskuelige retorikken tilslører faktiske forhold.

For kort tid siden opplevde vi en farsott av byggeplaner i sjøkanten. Noen steder ble slike prosjekter gjennomført, andre steder ble de stoppet i siste liten. I Larvik sitter vi tilbake med en reguleringsplan fra den tiden da alt skulle investeres i sjøkanten, men nå har vi mulighet til å skadebegrense virkningene av en slik overvintret stranddinosaur. 

Larvik kommunestyre kan ennå stoppe fullrealisering av strandkantprosjektet fordi kommunestyret sitter på retten til å endre reguleringsplaner – uavhengig av om planen er ny eller gammel. Kommunestyrets reguleringsrett og plikt til å endre vedtatte planer når det viser seg at viktige hensyn i sin tid ikke ble ivaretatt, er grunnstenen i plansystemet vårt. Professor C. A. Fleischer skriver: «Når forutsetningen om en forsvarlig samfunnsmessig vurdering av alle interesser ikke – eller ikke lenger – kan anses oppfylt ved den eksisterende plan, er det selvsagt ikke grunnlag for eller lovlig for en offentlig myndighet å bruke denne som sovepute og tillate utbygging» (Plan og bygningsretten).

Rettigheten hviler på erstatningsfriheten. Utbygger har ikke krav på erstatning for bortfall av forventede fremtidige inntekter, kun for prosjekteringsutgifter. Det er bare en flik av en stor utbyggingstomt det er snakk om. Reguleres strandarealet til friareal og parkeringsplassen fortsatt dekker akutte og fremtidige parkeringsbehov kan det ikke fremstilles som om tomten ikke lenger kan utnyttes. Eier er begunstiget med en realisert utnyttelse ut i sjøen, andre ellers bare kunne drømme om. Det nye kommunestyret kan fritt velge å rydde opp i tidligere miljøskadelige ufullførte planvedtak.

Kommunestyret har ikke anledning til å sette til side sin reguleringsrett gjennom løfter til enkelte investorer. Skulle utbygger ha blitt lovet å få fullføre hotellbyggetrinnet en gang i fremtiden vil et slikt løfte være ugyldig. I denne saken har utbygger somlet seg gjennom en hel kommunestyreperiode uten å realisere resten av reguleringsplanen. Ansvaret for å benytte en reguleringsplan hviler på eier og ingen andre. Et nytt kommunestyre skal ikke la seg dupere av utbyggers krav om 20-30 års forutsigbarhet for egen næringsinteresse, like lite som man skal vegre seg for å rullere arealplanen hvert fjerde år av frykt for å miste troverdighet og forutsigbarhet.  Politisk forutsigbarhet skal ikke være en langsiktig tvangstrøye for en verden i bevegelse. Samfunnet er i endring. Det faste vi har er natur- og kulturkvaliteter, noen av dem så viktige at vi velger å verne dem langsiktig. Svært langsiktig forutsigbarhet tilhører først og fremst de viktige miljøverdiene.

De tre fra Larvikslista skriver i realiteten at lojalitet til en utbygging på stranden må prioriteres høyere enn tilsvarende lojalitet til byens innbyggere. Innbyggernes basisbehov er forutsigbarhet i de viktigste miljøspørsmål - ivaretakelsen av de natur og kulturkvalitetene vi alle er stolte av. Kvaliteter som i uoverskuelig fremtid vil lokke næringsdrivende og turister til Larvik – dersom de forblir urørt. De tre vil gi næringslivet forutsigbarhet for tiltak som reduserer byens viktigste miljøverdier. Vi tror næringslivet ellers er kommet lenger!

 Folk flest ser hva som er i ferd med å skje med sjøfronten vår, og aksjonen mot nedbygging av Batteristranda skyter fart. Utbyggingen skaper ikke helårspuls, men årelater våre viktigste verdier. Vi savner åpenhet om konsekvensene. Etter hvert må partiene i Larvik velge side – men det haster ikke. Aksjonen skal gi folk anledning til å ytre sin mening og har i motsetning til tilhengerne av utbyggingen ikke dårlig tid. Aksjonen behøver ikke frykte innbyggernes tale.