I 1855 ble suquamish-høvdingen Seathl bedt om å selge landområder til nybyggerne I Nord-Amerika. Han svarte: «Hvordan kan du kjøpe eller selge himmelen - varmen fra jorda? Tanken er fremmed for oss. Vi eier ikke luftas renhet eller glitteret i vannet. Hvordan kan du da kjøpe det av oss? Vi bestemmer bare i vår tid. Hele denne jord er hellig for mitt folk. Hver eneste skinnende barnål, alle sandstrendene, hvert slør av dis i de mørke skogene, hver eneste lysning og alle de summende insektene er hellige i mitt folks tradisjoner og bevissthet.»

Sjøen har alltid vært viktig for Larvik, helt avgjørende for byens vekst og økonomi. I begynnelsen lå stranda der slik den var forma fra naturens side, langs hele sjøfronten av byen. Så ble den gradvis tatt i bruk til skipsfart og trelasthandel. Det skapte arbeidsplasser og ga inntekter til byen. Utviklinga i Larvik har ikke vært så forskjellig fra den i andre småbyer langs kysten. Og gjennom noen hundre år er store deler av det som tidligere var en åpen sjøfront, blitt utbygd.

I løpet av det siste hundreåret har imidlertid samfunnsstrukturen forandra seg, og folk flest har fått mye mer fritid. Dermed har behovet for rekreasjonsarealer øket voldsomt. Både eiendomsretten og allemannsretten har lange tradisjoner i Norge, og nå kommer de åpenbart i større konflikt med hverandre. Dette er de sentrale myndighetene klar over, og det er satt på dagsorden. Den nye miljøvernministeren uttalte tidligere i sommer at han vil føre en mer offensiv strandsonepolitikk. Og i 2002 ga Miljøverndepartementet ut en stortingsmelding med sikte på å sikre bedre miljø i byer og tettsteder. Der heter det at «for store byområder er det viktig at sammenhengen i grønnstruktur og vannmiljø sikres på overordnet regionalt nivå som element i bystrukturen,&» og videre at «kommunene bør unngå å ta i bruk verdifulle grønne områder i byer og tettsteder til utbyggingsformål, men sikre slike grønne arealer og bidra til at de blir satt i stand slik at de fremstår som attraktive og tilgjengelige for allmennheten.» La oss håpe at stortingsmeldinger skal oppfattes som mer enn fagre ord, for dette gjelder absolutt i Larvik. Somrene er korte og hektiske, og da strømmer folk til strendene langs kysten. Nå sist i ukene før skolestart fikk vi erfare hvor populær Batteristranda er for folk fra hele byen. Og vi vil selvfølgelig gjerne dele stranda med både hotellgjester og andre turister. Men da trenger vi all den plassen som kan oppnås, og vil ikke dele stranda med en hotellkropp! Det finnes ypperlig plasseringsmulighet for en slik i vannkanten noen hundre meter unna.

Vi kan også lese i stortingsmeldinga at «sjøfront, havn, elver, åser og store terrengdrag knytter stedene til naturgrunnlaget og er viktig for stedets identitet.» For at turister skal finne det interessant å legge ferien til Larvik, må vi ha noe unikt å tilby. Vi må få øye på hva som er Larviks identitet og særpreg, ikke fristes til å bygge kunstig identitet og kopiere tilbud som folk kan finne andre steder. Det er helt spesielt med rivieraen vi er så heldige å fortsatt ha en rest av midt i byen. Med et hotell (kall det gjerne et spa-hotell) plassert i nærheten av byens naturlige mineralvannskilde, og med en godt bevart bydel med trehusbebyggelse og museer rett i nærheten, kan det hele bli et vellykka turistkonsept.

Seathl sa også at «mine ord er som stjernene - de varer evig». Kanskje er han verd å lytte til selv for dagens politikere i Larvik? Hvert menneske har fått tildelt ei tid på jorda. I den store sammenhengen er vi her bare ei kort stund hver. Akkurat nå er det vår tur. Nå er det vi som har ansvar for å forvalte naturen og miljøet som omgir oss. De valgene og beslutningene vi tar, vil prege omgivelsene for mennesker som får si tid etter oss. Vi har et stort ansvar. Også Larviks innbyggere om 20, 50 og 100 år fortjener å kunne oppleve Batteristranda så lang og åpen som mulig.