Jeg slutter aldri å forundre meg over små byers hang til selvpisking. I en kommentar (Hva gjør byer attraktive) i Kommunal Rapport er jeg kritisk til prosjektet Branding Larvik, og det blir slått stort opp i Østlands-Posten med tittel «Mener Larvik er en mislykket by». To korte kommentarer til akkurat det. At Larvik foreløpig sliter med å skape et positivt omdømme, er ikke det samme som at byen ikke klarer det. Kriser avler kreativitet og er en forutsetning for endring. Og på samme måte som det er viktig å skille snørr og bart, er det også viktig å skille Branding Larvik fra Larvik. Det pågår en rekke prosesser og byutviklingsprosjekter i Larvik utenfor Branding Larviks regi og det er disse som bør få fokus.

Fakta: Larvik er den av Vestfold-byene som både ligger mest perifert (lengst fra Oslo) og sliter mest med den positive synligheten. Larvik ligger et sted i limbo midt mellom Grenland og Oslo. Larvik er også en av veldig få norske byer som har høy netto utpendling. Som gjøkungen snylter Larvik på sine nabobyer og lar andre byer skape arbeidsplassene til sine innbyggere. Dette faktum gjør det påkrevet å revurdere hele produktet Larvik og ikke bare skape nye banale historier om byen.

Min påstand i artikkelen «Hva gjør byer attraktive?» er at suksessrike byer kjennetegnes av særlig to ting: De fokuserer på opprustning av offentlige rom, og de har et næringsliv med høye ferdigheter som tiltrekker seg kunnskapsarbeidere. Larvik sliter med de offentlige rommene. Larvik har ikke et sentralt byrom ala Bragenes Torg i Drammen. Noe av problemet er jo også at Larvik kommune ikke har en klart definert romlig struktur med et helt klart definert senter. Det sies om fotgjengere i Los Angeles at de enten er «mad, bad or from out of town». Det samme kan sies om fotgjengere i Larvik. Larviks manglende urbane struktur gjør at den lille byen blir bilbasert. Larvik kommune er for stor og har for mange sentra. Det stusselige torget på høyden av Larvik by er for lite, og nå renner alt livet på torget ned Prinsens gate og ut av kaikanten. Men å fjerne fergeterminalen og la folk promenere langs kaikanten skaper ikke nødvendigvis attraktive byrom. Det kan også skape åpne flater som fjerner forutsetningene for alt liv; nemlig friksjon. Resultatet kan fort bli veldig likt en annen stusselig by; nemlig Molde. Alt det urbane livet utspiller seg i Storgata som går parallelt med fjordkanten, og der villaeierne strekker sine tomter helt ned til denne gata.

Mange i Larvik tror at fokus på småborgerlig stedskvalitet skal skape et heftig kunnskapsbasert næringsliv. Dette er grunnleggende feil. Kunnskapsarbeiderne kommer først og fremst som følge av attraktive arbeidsplasser. Uten sterke kunnskaps- og næringsmiljøer får man heller ingen kunnskapsarbeidere. Derfor må næringsutvikling skilles klart fra det å bygge stedskvaliteter. I Larvik tror man også at det å legge et hotell delvis oppe på den ærverdige Batteristranda skal skape et yrende næringsliv. Men servicearbeidsplassene på et hotell genererer ingen ringvirkninger i Larviks innovasjonssystem. En by må klare å utvikle en mentalitet som bejaer innovasjon, som gjør at alle ideer får en så kort vei som mulig til kommersialisering. Larviks småborgerlige mentalitet knyttet til estetikk og det gode livet må erstattes med en aggressiv gründermentalitet som er knyttet til stoltheten det gir å leve av eget arbeid. Først når ledende miljøer går sammen om å bygge denne stoltheten er det håp for Larvik.