En varm sommer er over. I dag starter en ny arbeidsdag for tusenvis av barn og ungdom. For mange et viktig skritt mot en videre utdannelse og bevisst yrkeskarriere. For andre et mangeårig mareritt som ikke synes å ta noen ende.

Vi lever i ett av verdens rikeste land. Vi burde ha ressurser til å ha den beste skolen i verden. Det er lite som tyder på at dette holder stikk. Norske studenter som kommer til utenlandske universiteter, ligger betenkelig etter studenter fra andre land. De som underviser ved norske høyskoler, klager over lavt nivå både når det gjelder realfag og språk.

Hva er det som svikter?

Kanskje er det ikke bare skolesystemet og lærerkreftene. Helt sikkert er det at norske barn ikke er dårligere intellektuelt utrustet enn barn fra andre land. Jeg tror heller ikke at lærerkreftene er betydelig dårligere enn land vi sammenligner oss med.

Debatten om skolen er ikke ny. Da jeg gikk i gymnaset - det er mer enn femti år siden - hadde vi en lektor i norsk og historie som skrev en bok med tittelen «Arbeidsskolen». Han mente allerede den gang at vårt skolesystem, der elevene skulle sitte hjemme i ensomhet å pugge eller forsøke å forstå pensumoppgavene, hørte hjemme i fortiden. Vi lever vel ikke lenger i «Lille Marius»-tiden, slik Alexander Kielland beskrev puggeskolen, som ligger enda lenger tilbake i tid enn mine skoleår. Likevel har jeg en følelse at vi ikke er kommet så veldig mye lenger.

Selv om man ønsker å utvikle elever med evne til å arbeide selvstendig og bevisst, kan det neppe herske tvil om at støtten i hjemmet, fra en mor eller far som engasjerer seg i barnas oppgaver og problemer i skolehverdagen, har stor betydning. Like sikkert er det at det er stadig flere barn som ikke får denne støtten. Med begge foreldre i arbeid utenfor hjemmet, aleneforeldre som sliter vettet av seg for å få tid og ender til å møtes, hjem i oppløsning eller preget av rusmisbruk, innvandrerfamilier, kan det skorte på den hjelpen et eller flere barn i familien kan ha behov for.

Vår lærer, som allerede midt i forrige århundre forsto at det kunne være behov for endringer, satte dem også ut i praksis. På vår skole fikk han utvirket at skolens bibliotek kunne være åpent for dem som gjerne ville sitte med leksearbeid umiddelbart etter skoletid. Lærerne tok på omgang ansvar for å være tilgjengelig dersom det var behov for assistanse. Hans idè var at skoledagen kunne utvides slik at vi var ferdige med dagens arbeid når vi gikk hjem.

Mange skoler praktiserer i dag nye former for opplegg. Arbeid grupper, teamarbeid, har både pedagogisk verdi og er med på å utvikle verdifulle sosiale sider. Men fortsatt er det mange forhold som skaper problemer. Ordensproblemer og mobbing. Problemer knyttet til innvandrerelever - både for dem og for medelevene. Hvem skal læreren ta hensyn til når han legger opp sine undervisningsplaner - de sterkeste eller de svakeste elevene?

Saken har ikke bare praktiske sider. Når debatten om en skolereform basert på en lengre skolehverdag for lærerne startet for et par år siden, våknet fagorganisasjonsbevissheten. Det er forståelig. I festtalene til politikerne legger man ikke noe i mellom når man betoner viktigheten av høyt faglig nivå i læreryrket. I lønnsforhandlingene blir honnørordene glemt. Læreryrket er så undervurdert at kravene for å kvalifisere seg for opptak på en lærerhøyskole er nærmest latterlige. Og lønnsnivået frister ikke til å velge yrket. Når kunnskapsminister Øystein Djupedal i disse dager snakker om «kunnskapsløftet», skyver han bare problemene foran seg. I det ene øyeblikk taler han med salighet i blikket om hvordan barnehagene skal få et høyere pedagogisk innhold, i det neste er det bare snakk om snekkerarbeidet for å øke antall barnehageplasser. Hvor man skal hente de pedagogiske ressursene fra, har jeg ennå ikke hørt nevnt.

Enten vi liker det eller ikke, bygger samfunnet vårt i dag på at begge foreldre i en kjernefamilie er ute i arbeid. Ikke bare fordi deres krav til levestandard gjør det nødvendig. Uten dette systemet ville vi hatt nærmest uoverskuelige problemene med arbeidskraft i næringsliv og offentlig forvaltning. Dessuten øker antallet aleneforeldre. Innvandrerne skaper helt spesielle problemer i skolen, ikke minst av språklig karakter. Ingen av disse forholdene tar man hensyn til når man drøfter endringer i skolen.

Alt tyder på at vi trenger en total nytenkning - en skolereform der skolen blir en arbeidsplass både for lærere og elever. Å gjennomføre en slik endring er eller blir ikke lett. Det vil bli en komplisert prosess der mange faktorer vil telle med. Men jeg tror vi blir nødt til å ta både debatten - og kanskje virkeliggjøre min gamle historielærers drøm om arbeidsskolen.