Det vil være å innføre full religionsfrihet også i Norge, skriver Hans Kristian Voje, leder i Human-Etisk Forbund i Larvik.

Nå er det opp til politikerne å bestemme om vi fortsatt skal ha statskirke i Norge. Da forventer vi at våre folkevalgte tar konsekvensen av at vi lever i et moderne samfunn som respekterer sentrale menneskerettigheter.

I løpet av noen få generasjoner har Norge utviklet seg til å bli et moderne velferdssamfunn med et høyt kunnskapsnivå i befolkningen. Som en følge av denne prosessen er det stadig færre som tror på de sentrale kristne dogmene: oppstandelsen, evig liv i himmelen eller helvetet, arvesynd, jomfrufødsel oa. De siste tiårene har vi fått mange nye landsmenn med en annen religion enn den kristne. Resultatet er at vi i dag har et stort mangfold av livssyn i Norge.

Likevel har den norske staten til nå beholdt systemet fra reformasjonen ved at den går god for en av de kristne trosretningene (den evangelisk-lutherske) og gjort den til sin egen. Gjennom Grunnloven krever staten at kongen og en andel av landets regjering skal tilhøre denne kirken. Den samme trosretningen gis særrettigheter, bl.a. ved kristne formålsparagrafer for offentlige barnehager og skoler, og ved at staten finansierer det aller meste av statskirkens virksomhet.

Religionsfrihet er en sentral menneskerettighet, og religionsfrihet må innebære likeverd for livssyn. Statskirkeordningen er i dag det største hinder for et slikt likeverd. I hverdagen gir diskrimineringen av andre livssyn enn det evangelisk-lutherske seg en rekke uttrykk: Mangel på livssynsnøytrale gravferdslokaler, automatisk oppføring av barn som ikke er døpt i statskirkeregisteret, manglende alternativer til kristne arrangementer i fengsler, sykehjem og andre offentlige institusjoner, elever som sitter igjen i et klasserom mens resten av skolen går til julegudstjeneste, statskringkaster som sender daglige doser andakt, biskoper og prester som selvsagte seremonimestere ved nasjonale katastrofer.

Ved å holde på statskirken kommer Norge i svært slett selskap. Mens de aller fleste moderne vestlige stater har gjort religionen til en privatsak, har en del fundamentalistiske muslimske regimer innført statsreligion. Selv i USA, der en stor del av befolkningen er bokstavtro kristne, står likeverd for ulike livssyn sterkt.

Et annet aspekt ved religionsfriheten er trossamfunns rett til å velge sine egne ledere. Med statskirkeordningen velges biskoper av skiftende politiske regimer. Dette er ikke religionsfrihet. Det kan godt hende at verken Rosemarie Køhn eller Gunnar Stålsett hadde blitt biskop hvis vi ikke hadde hatt statskirke, men dette valget må tas av kirkens egne medlemmer.

Det er skuffende å se hvor lite prinsipielt statskirketilhengerne argumenterer. Det lages også grunnløse skremmebilder av konsekvensene av at statskirken avvikles. Avvikling av statskirken behøver ikke å føre til økt verdioppløsning. En livssynsnøytral stat kan og bør ha et klart verdigrunnlag, og de fleste verdiene vil folk med ulike livssyn kunne samle seg om. Menneskerettighetene vil være det naturlige fundamentet for disse verdiene.

Den kristne kulturarv skal forvaltes også av en livssynsnøytral stat. Den fysiske arven, de eldste og mest spesielle kirkebyggene, skal selvfølgelig myndighetene ta vare på som en viktig del av vår felles kulturarv. De sentrale fortellingene fra Bibelen skal formidles i skolen som viktig basiskunnskap for å forstå kunst og kultur.

Det vil også være rimelig at staten fortsatt gir rause tilskudd til driften av livssyns- og trossamfunn, slik den støtter kultur og idrett. Ved at tilskuddets størrelse er avhengig av antall medlemmer, vil den evangelisk-lutherske trosretning kunne beholde et godt økonomisk fundament. At de i tillegg må ha en medlemsavgift vil være rimelig og vil understreke likestillingen av livssyn.

Nå må politikerne hogge over den gordiske knute ved å sørge for at vi får et endelig og prinsipielt skille mellom kirke og stat. Det vil være å innføre full religionsfrihet også i Norge. Det eneste fornuftige må være at religion er en privatsak. Det noen ser på som overtro og ønsketenking ser andre på som fundamentale og svært betydningsfulle sannheter. Dette kan ikke en stat blande seg inn i.