For å få det til er skolens egen beredskap kanskje aller viktigst. Og vi trenger flere hender for å forebygge, skriver Hilde Larsen Damsgaard i denne kommentaren.

De siste dagenes oppslag i ØP tydeliggjør at vold er et problem i skolen i Larvik. Det refereres til at flere ungdomsskoler har opplevd tilfeller av elevatferd som er truende både for medelever og lærere. Fredag 8.12 kom det frem at rådmannen foreslår å etablere et kriseteam som kan hjelpe skolene med å håndtere akutte og alvorlige problemer i skolehverdagen. Han understreker behovet for flere hender i skolen. Heldigvis gjør han det. Dessverre kommer denne erkjennelsen først når man opplever å stå overfor en negativ utvikling som det blir en del oppmerksomhet rundt.

Det har i lang tid foregått en diskusjon i skolene i Larvik om hvor lenge man kan klare seg med så lite som skolen har å rutte med. Skolefolk har mange ganger sagt fra om mangelen på hender. De har til og med sagt fra om mulige konsekvenser av å være for få voksne både når det gjelder læring og klassemiljø. Det er ikke de «banebrytende» nye metodene man trenger, men flere hender til å møte de ulike elevenes behov. Der det jobbes slik at hver elev blir sett og møtt, der læreren fremstår som en tydelig klasseleder som setter grenser og håndhever regler uten sinne, vet vi at det skapes mer ro, bedre læring og bedre sosialt samspill. Når elever opplever å få til og slipper de daglige nederlagene, minker den negative atferden. Det er lenge siden skoleforskere slo fast at det er en klar sammenheng mellom problematferd og lærevansker. Videre har det lenge vært fremholdt hvilken viktig rolle den tydelige og forpliktende klasselederen har, og hvilke muligheter en konsekvent voksen har for å etablere et godt læringsmiljø eller til og med snu et negativt miljø i en klasse. Når vi vet alt dette, hvorfor er det da likevel så vanskelig å få det til i skolehverdagen?

For det første fordi vi driver skole på sparebluss. Vi holder akkurat så vidt skuta flytende i mange situasjoner. Dette gir færre muligheter til tilpasset opplæring og reell individualisering.

Dette igjen påvirker ro og orden og gir de elevene som er mest urolige, mulighet til å sette dagsorden for ofte og for lenge. Pressede skolehverdager fører til slitne lærere som har mindre å ta i med, og mindre å gå på. Vi kan finne frem til krisetiltak som kanskje vil hjelpe på noe, men det grunnleggende behovet for flere hender forsvinner ikke selv om vi får et kriseteam som kan ta toppene.

For det andre er det slik at det for ofte sprer seg en oppfatning om de umulige elevene på en skole. Skolekulturen har en tendens til å putte i bås og forklare negativ oppførsel med at elevene er og blir umulige. Dette er til å forstå når man er oppgitt og presset, men det hører likevel ikke hjemme i en profesjonell skolekultur. Uakseptabel atferd skal ha en klar og konsekvent reaksjon, men det er ikke det samme som å legitimere en stempling eller en stigmatisering av elever. Merkelappsettingen vil øke deres problemer, fordi de blir sittende fast i de negative mønstrene. Om man liker det eller ikke, er det faktisk de profesjonelle yrkesutøverne i skolen som må bryte disse sirklene. ART-arbeidet understreker dette ansvaret. Å oppføre seg ordentlig som voksen forveksles ofte med å være ettergivende. Det er helt nødvendig å være krystallklar på at mobbing, trakassering, voldsbruk og trusler ikke er akseptabelt verken i samfunnet som helhet, eller i skolen. Slik oppførsel skal ha konsekvenser som er tydelige for hele miljøet, og som håndheves med autoritet. Ikke bare noen få ganger hvis det er noen som har tid. Men hver gang. Elevene skal vite at den type oppførsel følges opp. Dette er nødvendig for å skape trygge miljøer for alle, og for at de som bryter grensene, også skal erfare at grensene virkelig gjelder.

Det tredje problemet i skolen er nettopp mangelen på tydelighet, og at det er for få voksne som oppleves som positive autoriteter. Man tyr for ofte til kjeft, eller man ser gjennom fingrene fordi det krever både tid og krefter å ta tak i negativ atferd og konflikter. Dessuten er reaksjonene for tilfeldige. Så egentlig signaliserer man for ofte at det kanskje ikke er så farlig. For å utvikle en annen kultur må rektorene fungere som pedagogiske, og ikke primært som administrative ledere. De må aktivt bidra til å skape miljøer der lærerne fremtrer som ikke-krenkende, tydelige og lyttende. Man kan kanskje skremme noen elever til lydighet, men like ofte vil den negative atferden øke hvis lærere bruker den makten de har. Lærere som opptrer slik at elevene respekterer dem fordi de fremstår med autoritet uten å bruke sin posisjon negativt, opplever at det skjer positive forandringer også med «de vanskeligste». En slik væremåte og kultur må bygges opp på den enkelte skole og kan ikke være avhengig av fagfolk som kommer utenfra. Hverdagene må uansett håndteres av de som er aktører i dem.

Kanskje trenger vi et kriseteam. Ikke vet jeg. Men det jeg vet, er at vi trenger flere hender for å forebygge, slik at vi unngår krisene. Vi trenger lærere som tør ta konfliktene, og lærere som behandler alle, også de som stadig utfordrer grensene, med respekt. For å få det til, trenger vi tilstedeværende rektorer som kan holde frem lærernes ansvar for å være voksne som setter positive spor, hos alle elever. Utfordringen er å klare å være i forkant, slik at vi slipper brannslukking når krisen allerede er et faktum. For å få det til er skolens egen beredskap kanskje aller viktigst.