Richard Florida gjennomfører en kopernikansk vending innenfor næringslivstenkning. Han snur forestillinger om utvikling og vekst på hodet. I den industrielle epoken etablerte firmaer seg i nærheten av naturressursene, og folk flyttet dit jobbene var.

I tidens postindustrielle periode søker imidlertid kreative sjeler til byer og regioner med tett konsentrasjon av teknologi, talenter og toleranse, og bedriftene følger etter. Ja, det er humankapital og evnen til å skape multikulturelle og tolerante steder som er drivkraften i dagens økonomi, mener Florida. At det moderne USA lenge har vært den ledende økonomien i verden, skyldes nettopp evnen til å tiltrekke seg talenter fra alle verdenshjørner og skape dynamiske clustere som Silicon Valley.

Den største trusselen for dagens USA er således ikke terrorister, mener han, men at den store talentflukten fra USA skal begynne. Fortrinnsvis da til Europa og Skandinavia, som har de samfunnsmessige forutsetningene og de kulturelle attraksjonsverdiene dagens høykompetente og kreative arbeidstagere søker.

Hvem er så denne «kreative klassen» som sørger for å skape de nye produktene og metodene (teknologien) dagens næringsliv trenger og etterspør? Jo, klassen rommer alt fra homser og bohemer til poeter og musikere osv, men også vitenskapsmenn, universitetsprofessorer, designere og folk fra underholdningsbransjen. Men Florida inkluderer også et bredt spekter av yrker fra den kunnskapsintensive industrien.

Ja, forestillingen hans er i bunn og grunn positiv humanistisk: Mennesket er et skapende vesen og kreativiteten et universelt trekk ved mennesket. Den bobler vel så mye, om ikke mer, blant uskolerte guttunger i storbyens bakgater og gutta på gølvet i tungindustrien, som blant kunstnere og kulturarbeidere med universitetstitler. Men ikke alle har mulighetene til å få utløp for sine kreative evner. Det bør byer og regioner som ikke ønsker å stagnere, gjøre noe aktivt med, er refrenget.

Joda, slagordene står i kø, repetisjonsøvelsene er mange og tiraden med selvfølgeligheter stor i bøkene hans. Ikke minst i den skjellsettende bestselgeren «The Rise of the Creative Class» fra 2002. Å hevde at mennesket er et kreativt vesen som søker å uttrykke sine evner og unike egenskaper, var en kongstanke allerede for de gamle grekere. Og hvem har noen gang betvilt at metropoler og dynamiske tettsteder er magneter for menneskelige talenter av ymse slag og åstedet for innovasjon og økonomisk vekst?

Så skeptikerne fins. Og på mange plan. Én kritiker er eksempelvis Steven Malanga. Han er nådeløs i sitt poengterte essay «The Curse of the Creative Class» (Den kreative klassens forbannelse) og hevder at Florida mangler overbevisende empiri for påståtte sammenhenger. Florida studerer nordamerikanske byer og observerer og belegger statistisk at fenomener opptrer samtidig. Men han beviser ikke at det nødvendigvis er en årsakssammenheng mellom konsentrasjonen av teknologi, talent og toleranse og eksplosjonen i entreprenørskap, nye jobber og demografisk og økonomisk vekst, skriver Malanga.

Florida er også blitt beskyldt for ren elitisme. At teoriene hans er skreddersydd for vellykkede, pengesterke og egofikserte mennesker i Vesten, som i den globaliserte økonomien har eksportert den kraftkrevende og tradisjonelle vareproduksjonen til asiatiske lavkostnadsland der det fins rikelig tilgang på billig arbeidskraft. Han synes også å ha et avslappet forhold til begrepet «bærekraftig utvikling». Forutsetningen er at økonomisk vekst uansett er av det gode.

Snakker vi da bare om en trendy byteoretiker som har forstått tidsånden og designet et pop-budskap for bemidlede førtiåringer med mye fritid og galopperende appetitt etter urbant bohemliv og kulturelle kicks? Som med sine teorier om byutvikling dessuten forfører mange naive kommuner til å investere i skateboardparker, kulturhus, idrettshaller, gallerier og ulike former for caffelatte-urbanisme, i et fromt håp om å tiltrekke seg den kreative humankapitalen som skal revitalisere de postindustrielle kommunene folk nå sies å rømme hals over hodet fra?

For å være helt ærlig, jeg aner ikke, men selvsagt benekter Florida på det sterkeste at så er tilfellet. Og heldigvis er budskapet hans også mer bredspektret velbegrunnet og spennende enn disse linjer kanskje gir inntrykk av. Leser man bøkene hans, får man en rekke interessante perspektiver og problematiseringer. Ikke minst omkring hva kreativitet er. Florida reiser videre vesentlige spørsmål, argumenterer seriøst og nyanserer svarene, fascinerer og provoserer til å gjennomtenke lettvintheter og fordommer vi fremdeles sleper rundt med.

Man kan for eksempel begynne med å fylle begrepene hans med innhold. Det viktige begrepet «toleranse», for eksempel. Hvor tolerante er vi egentlig? I et land som nå forteller at innvandrere med mørk hud har problemer med å få kjøpt boliger fordi gode nordmenn ikke vil ha dem som naboer (NRK radio i går)?

Og hvor flinke er vi til å skape multikulturelle rom og arenaer, og hvor tolerante er vi overfor ulike kulturelle uttrykk? Hvorfor er det legitimt å flire av Sputnik? Og hvorfor debatteres krimlitteraturens kunstneriske verdi? Er det ikke aldri så lite intolerant smakstyranni på gang her? Er det ikke snarere bedre å invitere Ole Ivars inn i den nye operaen som operasjef Bjørn Simensen gjør?

Personlig håper jeg vi kan ta Florida på tolerant alvor når vi skal utforme Bølgen. Målet må være at kulturhuset blir et allbrukshus og en sosial arena for absolutt alle. Det bør være en like stor selvfølge at byens graffitikunstnere får boltre seg på veggene i foajeen, og at man viser en fotoutstilling med rallybiler, som at abstrakte samtidskunstnere får breie seg.

Florida ansporer også til slike diskusjoner. Ikke bare til de store, overordnete byutviklingsgrepene. Ja, kanskje er han mest fruktbar når det nettopp kommer til spørsmålet om holdninger og verdier, og understrekingen av at hele dagliglivet vårt, inkludert arbeidet vårt, fritiden vår, samlivsformene og tankemønstrene våre, er kraftig endret. Enten vi liker det eller ikke. Og at en mentalitetsendring er en forutsetning skal man lykkes i den nye opplevelsesøkonomien. Tanker kan fort bli selvoppfyllende profetier, og er grunninnstillingen - Ting går ikke, så det nytter ikke å prøve likevel! - ja, så bør man kanskje ikke bli overrasket om resultatet blir deretter.

Uansett er det en veltimet begivenhet at Richard Florida kommer til Larvik til høsten. At han kommer til en by som har fostret Thor Heyerdahl - på mange måter en inkarnasjon av Floridas forestilling om det talentfulle og tolerante handlingsmennesket, som bygde flåter med multinasjonalt mannskap om bord - gjør ikke timingen dårligere.

Men skal dette bli noe mer enn en halvannen times trendjippo i Sliperiet, må professoren utfordres til å sette seg skikkelig inn i Larviks situasjon og utfordringer, før han arriverer, og at han bestreber seg på å være relevant og konkret.

Dessuten må rammen om arrangementet være spenstig spennende og tale til personer fra alle miljøer. Med aktiviteter flere steder hele dagen. Her bør det være stands med unge lokale gründere og entreprenører i Saggården, aktører på scene og i sal med et bredt spekter av kulturelle uttrykk, gjennomtenkte forberedelser og flere foredragsholdere, debattpanel med profilerte røster fra den nasjonale og lokale arena osv.

Folkefester og brandingmoro er hyggelig nok. Men 18. september har man muligheten til å trekke veksler på en internasjonal kapasitet, legge grunnsteinen til en årlig konferanse som kan sette Larvik på kartet, og som attpåtil kan få praktiske konsekvenser for byutviklingen under bøketrærne.