Dagens Næringsliv hadde 11. august et stort oppslag hvor alle norske kommuner rangeres etter resultatene på en indeks bestående av 29 indikatorer. - Her er det best å bo, proklamerer næringslivsavisen og kårer Luster, en kommune nesten helt uten næringsliv, til den beste. Undersøkelsen minner oss om den gamle ibsenske visdom om at når utgangspunktet er galest, blir resultatet originalest. Nordmenn flest ønsker å bo i byer, likevel må vi helt til 179 på listen før vi finner den første byen. Er folk dumme som bor i by, eller er det noen som tvinger dem til det, stakkars? Naturligvis ikke. Det er DN-undersøkelsen, ikke folk flest som tar feil.

Industrisamfunnets gamle levekårsdikatorer gir lite hjelp til å forslå dynamikken i hva som styrer folks opplevelse av livskvalitet. Enda verre blir det når alle variabler vektes likt. I DN/SSB-undersøkelsen er indikatoren «Ikke i par» negativ. I dagens kompetansesamfunn er det imidlertid en fordel for unge studenter, gründere og kunnskapsarbeidere å flytte til en by med mange single, det gir byen liv og kvelden puls. Indikatoren «svevestøv» er naturligvis omvendt proporsjonal med aktivitet. Er det en fordel at kommunen er død? Ingen folk som kjører til fotballkamp, ingen lastebiler i arbeid? Vi kunne fortsatt.

Konklusjonen er uansett at det er de mest øde og døde kommunene som scorer høyt på DN-undersøkelsen. Hvordan kan man da i stedet fastslå hvor det er godt å bo? - Det kan man gjøre på ulike måter. Enten ved å spørre folk hvilke stedsfaktorer som er viktigst for bolyst og tilfredshet, så kan man vekte og måle dette. Ellers kan man, som DN, ta utgangspunkt i kjente størrelser fra tilgjengelig statistikk, og behandle dette med samfunnsvitenskapelig innsikt, ikke bare med en kalkulator.

Telemarksforsking-Bø har de to siste årene laget en attraktivitetsundersøkelse over norske regioners og kommuners attraktivitet. Her er flyttestrømmene mellom kommunene utgangspunktet. Det vi si at vi antar at folk flytter dit de ønsker. Ulikheter i vekst i arbeidsplasser forklarer noe av flyttestrømmene. Men når vi har trukket fra effekten av arbeidsplassveksten, finner vi hvilke kommuner og regioner som har høyest stedlig attraktivitet. Vi finner da ut at folk flytter til steder med høy befolkningskonsentrasjon, gode pendlingsmuligheter som henger sammen med nærhet til store arbeidsmarkeder og gode kommunikasjoner, og relativ mange kafeer, puber og restauranter. Boligbyggingen er også viktig. Unge mennesker under 30 år har sterke preferanser for folkerike kommuner og steder med universitet eller høgskole, mens barnefamilier gjerne flyter til små kommuner hvor det ikke er langt til nærmeste by. Ingen av de tradisjonelle levekårsindikatorene har noen som helst positiv sammenheng med hvor folk ønsker å bo. Det er snarere slik at det er en negativ sammenheng - de mest attraktive stedene for folk flest, scorer lavt på levekår.

Den amerikanske økonomen og geografen professor Richard Floridas preger for tiden en global debatt om næringsliv og byutvikling. Hans bidrag handler først og fremst om å identifisere den såkalte kreative klassen som motoren i dagens og fremtidens økonomi og han peker på hvilke behov og ønsker disse vil ha oppfylt der de bosetter seg. I september kommer Florida til Norge for første gang sammen med en rekke andre fagfolk innenfor by- og næringsutvikling. Citisense 08 konferansen i Larvik baserer sitt faglige program på en forutsetning om at god klimapolitikk, næringsutvikling og bostedskvaliteter lar seg kombinere. For det er heldigvis ikke slik at man må velge enten bokvalitet eller næringsliv.