Lars Ueland Kobro og Knut Vareide okker seg i ØP tirsdag over at små utkantkommuner kommer best ut på statistikker over levestandard, sosiale forhold og kommunale tjenestetilbud. Øverst på listen troner for tiden Luster kommune i Sogn og Fjordane. Dette er en kommune som ifølge radarparet er «øde og død¿ helt uten næringsliv». Vurderingen står til stryk i geografi, og den oser av urbane østlendingers nedlatende holdning til utkanten.

Luster kommune har en stabil befolkning på rundt 5.000 innbyggere og et variert og spennende næringsliv. Industrien teller flere større og mindre bedrifter. Noen av dem teknologisk svært avanserte. I Jostedalen - en av kommunens utkanter (!) - ligger et foretak i verdensfronten når det gjelder produksjon av operasjonsutstyr. Reiselivsnæringen er stor og sterkt voksende. Luster ligger innerst i Sognefjorden - en region som for få år siden ble kåret til verdens fremste turistmål av det kjente tidsskiftet National Geographic. Området besøkes av flere hundre tusen mennesker hvert år. I kommunen står også et av landets fremste historiske klenodier: Urnes stavkirke. Titusenvis kommer dit. Luster er innfallsport til to av fjellsportens flotteste områder her i landet: tindene i Jotunheimen, og Jostedalsbreen. Skal vi ta en tur i Hurrungane eller gå Jostein på langs, karer? Jeg kan love dere selskap av mange andre. Landbruket i Luster er levende, med melke- og kjøttproduksjon som hovedinnslag.

Øde, død og uten næringsliv? Nei, den må dere lenger ut på landet med.

Jeg er enig i at Statistisk sentralbyrås tall alene ikke kan brukes til å utpeke landets beste bosteder. Det er heller ikke byråets hensikt. Det SSB gjør, er å sammenstille statistikk for sosiale og miljømessige egenskaper ved kommunene våre. En måler mengden av forhold som de fleste av oss mener er uheldige: dårlig helse, lave inntekter, arbeidsledighet, vold, forurensning, dårlige skoler, mangelfull eldreomsorg osv. Det er journalistene i Dagens Næringsliv som har laget dette til en konkurranse om hvor det er godt å bo.

I stedet for å snakke stygt og usant om utkanten, og å idealisere kaffelatte-livet i byene, burde det heller bekymre Lars og Knut at Larvik er blant de kommunene i landet som har flest sosiale problemer og et svakt kommunalt tjenestetilbud. «Vind i seila», «Der det gode livet lever», «Slipp kilden løs» eller hva det nå heter, er vel og bra. Litt optimisme skader ikke. Men at det under overflaten står så dårlig til, burde bekymre noen og hver. Og at en bykommune med en slik lokalisering bare har en begrenset folketilvekst, er et alvorlig symptom.