Debatten om feminiseringen av norsk skole har igjen blusset opp de siste ukene etter at NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) nylig offentliggjorde en rapport om temaet. Her konkluderes det med at det i hovedsak ikke er noen sammenheng mellom elevenes resultater og den kjønnsmessige sammensetningen av undervisningspersonalet på den enkelte skole. Dette er i så fall vel og bra, men den kjønnsmessige ubalansen i norsk skole influerer faktisk på flere forhold med viktige samfunnsaspekter enn bare de rent resultatmessige.

Ifølge Statistisk sentralbyrå var det i 2008 kun fire prosent mannlige førskolelærere, åtte prosent mannlige lærere på småskoletrinnet (1-4. klasse) og 32 prosent på mellomtrinnet (5-7. klasse). Når det gjelder videregående skole, er bildet noe mer sammensatt. På studiespesialiserende utdanningsprogram (allmennfag) hvor undervisningspersonalet stort sett består av lektorer og adjunkter, var det i fjor 47 prosent menn, men tallet er klart synkende. Blant yrkesfaglærere på yrkesutdanningsprogrammene var det i 2008 for øvrig 60 prosent menn.

Erfaring viser at kjønnsmessig balanse på en arbeidsplass skaper et bedre arbeidsmiljø generelt, men hvorfor er det viktig med en bedre kjønnsmessig balanse i norske skoler spesielt? Selvsagt er det av stor betydning at den mannlige delen av befolkningen, (det er faktisk to prosent flere gutter i aldersgruppene 0-17 år), har et variert og stort antall rollemodeller å identifisere seg med i sin skolehverdag, helt ifra barnehage via barneskole og ungdomsskole til videregående. Det er et faktum at mange gutter sliter med lesing, skriving og konsentrasjonsvansker, og har ofte en mer utagerende atferd, som trolig i noen tilfeller er forårsaket av en usikker eller manglende maskulin identitet. Dette bidrar til at arbeidsforholdene i norske klasserom langt fra er optimale, noe som er dokumentert i internasjonale undersøkelser. I tillegg er guttene overrepresentert innen drop-out-problematikken i videregående skole.

Guttenes interesser og anlegg går ofte i retning av data, teknikk, motor, musikk og sport. Det er selvsagt viktig at de i noen grad blir møtt av mannlige lærere på deres egen «banehalvdel», som kan stimulere disse interessene videre i samfunnsnyttige spor.

Og når vi tillegg vet at det som oftest er mor som har kontakt med skolen i grunnskoleperioden, forsterker dette bildet av skolen som en arena for kvinner.

Et speilbilde på den kjønnsmessige ubalansen i norsk skole er den største lærerorganisasjonen, Utdanningsforbundet, med nesten 150.000 medlemmer, som nylig valgte en ledertroika bestående av tre kvinner og et sentralstyre på 13, hvorav kun tre er menn!

Hvordan skal man gjøre lærer/lektoryrket mer attraktivt for menn?

Det finnes ingen raske eller enkle svar på dette spørsmålet, men det henger utvilsomt sammen med undervisningsyrkets utvikling de siste 30-40 år med avtakende individuell frihet, økt byråkratisering og kontroll, redusert status og ditto lønn. Det er for øvrig ingen fornuftig vei å kvotere menn inn i læreryrket på bekostning av bedre kvalifiserte kvinner. Og når vi tillegg vet at ca. 60 prosent av dagens studenter er kvinner, blir dette litt som å endre kursen på en supertanker - det vil ta tid.

Den rød-grønne regjeringen har ved flere anledninger uttalt at den ønsker å bedre kjønnsbalansen blant de ansatte i både barnehage og grunnopplæring. Men for at dette ikke bare skal bli «festtaler», må man være villig til å ta i bruk nødvendige virkemidler. Her bør det ligge til rette for en nasjonal storsatsning, for det er selvsagt et mål for samtlige politiske partier å sørge for en bedre kjønnsmessig balanse på en av samfunnets desidert viktigste arenaer.