Skolenes ledelse og FAU oppfordrer elever og ansatte til å bruke andre fremkomstmidler enn bil. Skal man bruke bil er det dessuten klare regler for veitraséer som skal benyttes og anvisning av områder der det skal være tillatt å bringe og hente barna. Situasjonen rundt Larviksskolene i mørket en vintermorgen er livsfarlig for små og store gående mennesker. Dette er trolig et faktum vi alle kan være enige om.

Hvorfor kjører vi likevel barna våre til skolen?

Barna pr 2010 er miljøbevisste. De tenker stort, og har brennende ønsker om å redde verden. De irettesetter sine voksne med at de skal skru av lys og brette flere melkekartonger. Barnehager er miljøfyrtårnsertifiserte, og både der og på skolene er det læringsarena for teoretisk og praktisk tilnærming til tiltak for å ivareta miljøet vårt. Barn i dag er bittert klare over at deres livsførsel er avgjørende for at de selv skal få en god fremtid. De lærer at det lille vi gjør her hjemme kan bidra til at forholdene for regnskog, dyr og mennesker i helt andre himmelstrøk av verden skal kunne bedres. Små Larviksborgere har store porsjoner medfølelse og er villige til å gjøre sitt for å skape en bedre verden.

Lærenemme og tilpasningsdyktige

Men hvordan er det med oss foreldre – er vi villige? Det hjelper lite at barna våre er lærenemme og tilpasningsdyktige, når signaleffekten fra deres egne voksne er elendig. Kjører både mor og far hver sin bil – hver dag – til alle fritidsaktiviteter og til skole og arbeid, så er det vanskelig for barna våre å forstå at bilen er en av de desidert største miljøverstingene vi omgir oss med. Det er vanskelig for dem å forstå at det er alternative måter å forsere skoleveien på når det alltid er en snill mor eller far tilgjengelig for å transportere dem dit de vil eller må.

Parkeringskaoset rundt Storskolen er et godt eksempel på hvordan vi oppdrar barna våre til å bli miljøverstinger: Hvordan skal en stakkars 18-åring klare seg uten egen bil på skoleveien? Når mamma og pappa også støtter disse stakkars forurettede barna som ikke finner parkeringsplass, så er det klart at de krever sine «rettigheter»: Barn oppdras til å si ifra når noe er urett! Det mor og far mener og har oppdratt dem til har fortsatt en viss status for en tenåring. Bilen representerer status, verdighet og individuell frihet. Det å kjøre bil er en rettighet. Tar du fra en person bilen eller retten til å føre den, mister vedkommende mye av sin verdighet. Kjører alle voksne som barna ser opp til bil – tja så er vel det helt naturlig at barna også krever sin plass i trafikkbildet så fort de har mulighet?

Infrastrukturen vår er likevel ikke dimensjonert til at alle skal kunne kjøre hver sin bil til en hver tid. Det er rett og slett ikke praktisk gjennomførbart med særlig økt biltrafikk i Larvik. Hva med om vi i stedet for å bygge ut veinettet heller forsøker å gjøre en innsats – hver for oss – for å minske biltrafikken? Det er kanskje verken ønskelig eller mulig å endre alle vaner i en fei. Men er det mulig å kreve at vi snart begynner å tenke oss litt om før vi kjører barna våre til skolen? Er det tendensiøst og frekt å hevde at barna har like store rettigheter til en sikker skolevei og et godt miljø som de har rettigheter til å kjøre egen bil fra de er 18 år?

Jeg tror på enkle løsninger og tiltak: I likhet med iveren etter å brette melkekartonger og slukke lys, vil barna våre også lett kunne godta at det er mulig å bevege seg til skolen uten bil – nettopp for å delta i en verdensdugnad for miljøet, men også, og ikke minst for å gjøre sin egen og kameratenes skolevei sikker å ferdes på. Sier mor og far at bilen ikke har noe på en skolevei å gjøre – Ja, så er det faktisk sånn!

Med dette ønsker jeg å åpne for en personlig lenge etterlengtet diskusjon om bilbruk i Larvik generelt og om bilbruk til skolene spesielt. Har vi samvittighet til å fortsette å gjøre våre egne barns skolevei livsfarlig og skal vi fortsatt bidra til å undergrave deres fremtidige levekår?