Dette til tross for at man skulle oppnå noen billige politiske poenger.

Jeg håper også at vi kan være enige om at det kreves mer mot å bruke ytringsfriheten til å kritisere maktmisbruk i samfunnet enn å benytte den til å sjikanere minoriteter. Bruno ble eksempelvis brent på bålet i Roma i 1600 anklaget for kjetterske meninger om kirkens autoritet, etter å ha påstått at Jorden kretset rundt sola, i strid med det vedtak den katolske kirke hadde holdt fast ved i flere hundre år, at Jorden var verdens og alle tings sentrum. Bruno har nå en statue på Campo dei Fiori i byen. Når Stortinget har funnet det fornuftig å gi regler for sine debatter, er det vel ikke fordi folkets utvalgte har en spesiell pøbelaktig oppførsel, men snarere fordi det fremmer en saklig og god politisk diskusjon. Det går som kjent fram av Stortingets forretningsorden §§ 38 og 42 at upassende eller fornærmelig atferd eller tale ikke er tillatt og skal påtales av presidenten. Hvis representanten likevel ikke retter seg etter presidentens advarsel, kan vedkommende fratas ordet eller vises bort fra forhandlingene for dagen. Slike atferdsregler må da med fordel også kunne benyttes utenfor Stortinget?

Karikering av en person som har vært død i snart 1400 år, kan neppe være det mest velvalgte eksempelet for å forsvare ytringsfriheten. Det er så mange andre forhold som nærmest forbigås i taushet. Hvor var for eksempel politikerne og media forut for finanskrisen, som faktisk flere økonomer hadde spådd, og som har ført til at millioner av mennesker har mistet både arbeid og pensjon? Og nå etterpå, hvor det burde være mulig å trekke noen viktige lærdommer? Eller når det synes fullt lovlig å låne penger i bankene for å kjøpe opp mediebedrifter og andre virksomheter, for deretter å betale tilbake lånet med de verdier som ansatte og ledelse i den oppkjøpte bedriften har skapt gjennom mange år, og etterpå selv sitte igjen med en hurtig og stor «fortjeneste», for dernest å foreta innsparinger og innskrenkninger i virksomheten i en slik grad at den kanskje må legges ned og ansatte sies opp; så burde både media og politikere ytret seg om dette, for om mulig å unngå en slike oppkjøp i framtiden. Men man synes kanskje at så pass må eierne kunne foreta seg i kraft av sin private eiendomsrett? De økonomiske (nyliberalistiske) prinsipper som Milton Friedman og Chicago-skolen har prediket med stort hell siden 1950-åra; om såkalte frie markeder uten innblanding fra demokratisk valgte organer, deregulering, privatisering og nedskjæring av offentlige tjenester, utgjør vel nå vår «konvensjonelle visdom» som John Kenneth Galbraith ville kalt det. Resultatet blir, slik Fritz C. Holte formulerer det, et «kappløp mot bunden», med skjev fordeling av inntekter og velferd, et brutalt arbeidsliv, nedbygging av velferdsstaten, en økonomisk vekst uten økologisk bærekraft og følelse av politisk avmakt hos mange mennesker. Også om dette kunne man med fordel ytre seg om. Med hensyn til religionskritikk, synes jeg ikke det er noe hovedpoeng om religionen deles av majoriteten eller minoriteten av befolkningen, men heller hvordan den utøves og forklares av dens tilhengere i forhold til fundamentale menneskerettigheter. Når tilhengere med henvisning til sin religion, eksempelvis vil fordele rettigheter og plikter ulikt mellom mennesker i familie og samfunn, avhengig om personen har tissen vendt utover eller innover, bidrar de neppe til å styrke religionens legitimitet blant folk.

Uansett, hvis det er slik Lewis Coser hevder, styrkes lokalsamfunn og samholdet blant folk i større grad av verbale konflikter enn av verbal enighet. Folk lærer å lytte og reagere, etter hvert som de forstår uenighetene tydeligere. Slik sett bidrar «vi» og «de andre» forhåpentligvis til noe positivt.