Det blir vanskeligere og vanskeligere å etablere sympati med de streikende i offentlig, kommunal sektor. Det ser mer ut som en maktkamp hvor sentrale organisasjoner markerer sine revir. Streik for likelønn var argumentet de startet med, men i intervjuer kommer det stadig frem andre argumenter, som for eksempel at; «streikeviljen er på topp!» «Vi skal holde på til vi får det som vi vil!» I mange innslag på TV høres det mer ut som om streiken deres er en misunnelsesmotivert lek; det er gøy å streike, - fine vester, kampmøter, sosialt samvær, protesttog og konserter.

De økonomiske problemene som har rystet den vestlige verden, og som i meget stor grad berører vår egen eksportindustri, dens økonomi, lønnsevne og arbeidsplasser, enses ikke. Her er det kun en ting som teller: Stå på krava! Det dokumenteres til stadighet at det faktisk ikke er noe kjønnsforskjell i offentlige lønninger. Allikevel står de på til tross for at de vanskeliggjør livet for dem som faktisk er deres arbeidsgivere; det øvrige fellesskapet: Skoleelever, pasienter, gamle og alle oss andre.

For oss virker det ikke som det er synd på dere. Offentlig ansatte ser faktisk ut til å ha det ganske bra. I mange tilfeller lang bedre enn de fleste. De streikende tror de har alt å vinne, men jeg tror de vil ende opp som tapere sammen med oss andre. Tar jeg feil? I så fall skylder dere meg og andre en skikkelig forklaring, - informasjon om hva som er problemene, på en måte som er til å forstå, og som kan forsvare det dere driver med! Så langt har dere ikke klart det.

Her ligger Europa med brukket rygg, og i andre land har arbeidstakere allerede foreslått en reduksjon i lønningene sine, men her streiker de og sier de ikke har lønninger å leve med.? Senest på TV den 2. juni.

Merete Dahl, fylkesleder for fagforbundet i Vestfold sier det selv i en ØP-kommentar: «Streik er det mest alvorlige virkemidlet arbeidslivet har, og det er ille at vi må ta dette i bruk for kampen om verdighet og en rettferdig lønn.»

Mine spørsmål er: Er situasjonen nå ille og alvorlig nok til å kreve økt lønn i kommunal sektor? Når man stikker kjepper i hjulene på hele velferdsystemet og skaper alvorlige problemer for innbyggere og skattebetalere, - hva har det med verdighet og rettferdighet å gjøre?

Jeg beklager folkens. Alle er positive til likelønn og lønninger til å leve av og med i kommunal sektor.

Men på meg virker det som om organisasjonene har en helt annen agenda enn fellesskapets og de ansattes beste: Nemlig makt og sentrale forhandlinger for å få konservert sin egen makt og innflytelse.

Lønnsspiral, kommunal lønnsevne, økte utgifter for innbyggerne og arbeidsplasser i eksportnæringen i et økonomisk kriserammet Europa synes ikke å bekymre .?

Fordeling, fordeling, fordeling – hvem skaper det som fordeles om ikke nettopp de dere skaper problemer for! Interessant at vi akkurat nå har en rød-grønn regjering.

Her er det stå på krava og reinspikka egoisme for alle penga!

Beklager nok en gang, men dere har ikke min sympati.