For klubbpatriotene er det viktigst å være best i byen og vinne lokaloppgjørene i fotball. Det bikkjeslagsmålet kan like godt foregå i 5. som i 2. divisjon. Heldigvis har larvikspatriotene Larvik Håndball-klubb og Mesterligaen, skriver konstituert ansvarlig redaktør Terje Svendsen i denne kommentaren.

Søndag starter det som kan bli Larviks mest spennende sesong på lagidrettsfronten siden Larvik Turn (3) og Fram (1) feiret sine seriemesterskap i fotball på 50-tallet. Da løper byens stolthet, Larvik Håndballklubb, inn i Arena Larvik for å spille drakta av motstanderne fra Tertnes i Bergen. Det er første skritt mot klubbens 13. seriegull, 11. NM-gull, 10. sluttspillseier - og første tittel i Mesterligaen?

Selv de siste års rivalinner i Byåsen uttaler at det bare er å innse at Larvik blir uslåelige i Norge denne sesongen.

Den store utfordringen er å nå målet om å bli verdens beste klubblag og vinne Champions League, men med årets tilvekst av håndballens superstjerner Cecilie Leganger og Gro Hammerseng, i tillegg til de hjemvendte yndlingene Katja Nyberg og Linn-Kristin Riegelhuth, er det endelige forsøket på å nå håndballtronen startet.

Lista er ikke bare lagt høyere enn tidligere, den er hevet flere hakk. Alt annet enn å vinne det som er av titler i Norge vil være en sensasjon. Ja, nå vil dårligere enn finale i Mesterligaen være en gedigen skuffelse. I hvert fall hvis laget skal måles opp mot satsingen som gjøres, og ikke minst hva som er uttalt fra spillere og ledere.

For ambisjonene pakkes ikke inn med ulne ord. Leganger, Hammerseng og de andre landslagsstjernene kommer ikke til Larvik fordi det er fint rundt fjorden, men for å vinne det gjeveste av det gjeve - Mesterligaen.

LHK gjør en satsing uten sidestykke i Larvik uansett i drett. Heller ikke i landsmålestokk har noen annen håndballklubb gjort noe lignende. Dermed er også fallhøyden stor, ikke minst økonomisk. Det å få så mange stjernespillere til å fungere sammen som et lag blir trener Bøhns fremste utfordring. Knivingen om spilletid må resultere i et høyt prestasjonsnivå, og ikke i surmuling og misunnelse.

I bøkenes bok heter det at hovmod står for fall. Larviks klart uttalte mål kan selvfølgelig ses på som nettopp det, men jeg synes det er befriende at noen sier klart fra hva de vil oppnå, og det er bare å ønske lykke til i høstens og vinterens kamper.

Larvik Håndballklubb er i en særstilling innen idretten når det gjelder å skape stolthet blant distriktets befolkning. Selvfølgelig er det enkeltpersoner som verken liker idrett, håndball eller LHK, men de får bare holde på med sitt. LHK-jentene har skapt en larvikspatriotisme gjennom år med resultater, mesterskap og positiv framferd. Naturlig nok stilles det spørsmål ved den voldsomme satsingen klubben nå gjør, men lykkes den vil det være en hel by som jubler.

Samtidig kjemper byens to fotballklubber i hver sin ende av tabellen, i hver sin divisjon. Et nesten fortapt Fram-lag har gjennom to seire på rappen skapt nytt håp om å berge plassen i 2. divisjon, og på Lovisenlund renner poengene nå inn i en så stabil strøm at tabelltoppen er innen rekkevidde. I 3. divisjon.

Patriotismen lever også på Torstrand og under bøkekronene. Innen fotballen er det imidlertid klubbpatriotismen og ikke bypatriotismen som rår.

Ja, jeg vet at det er satt i gang spennende prosjekter på tvers av klubbtilhørighet, og at Hallvar Thoresen, selv innbitt Turn-patriot i sin ungdom, er hyret inn for å skolere trenere i alle distriktets klubber. Det er udelt positivt.

Knivingen mellom klubbene er imidlertid der fremdeles, og for noen er de andres tap nesten like bra som egne seirer. Holdningen er ikke så åpenlys, utbredt og uttalt som den gang vi i min ungdom sang svulstige Fram-sanger og ditto nidviser om turnforeningen, og de mest innbitte Turn-guttene konsekvent sa frem og ikke fram, uansett sammenheng. Men like fullt lever denne snevre patriotismen i begge leirer.

Det fikk vi ikke minst et eksempel på sist uke. Samuel Isaksen er en av de beste fotballspillerne byen har fostret de siste årene, og har tidligere opplevd suksess i Sandefjord Fotball. Når han nå ikke lenger er ønsket som spiller i hvalfangerbyen, vil han hjem igjen til Larvik. Fram, som i likhet med Turn har et samarbeid med Sandefjord, ville naturlig nok knytte til seg Isaksen i redningsaksjonen for fortsatt spill i 2. divisjon.

Svaret fra Samuel Isaksen var imidlertid krystallklart. Han kan overhodet ikke tenke seg å dra ei stripete Fram-drakt over hodet. Hans hjerte banker for Turn, og når han drar hjem er det dit han vil.

Det er han selvfølgelig i sin fulle rett til å gjøre, og det er ingen grunn til å kritisere den avgjørelsen. Tvert imot er det et ærlig standpunkt som klargjør ting, og en bekreftelse for alle som mer og mer innser at det ikke er grunnlag for en felles fotballsatsing på seniornivå i Larvik.

Før Fram og Turn enes om en felles satsing, og sammen jobber aktivt for å få til noe som ligner toppfotball i byen, er det meningsløst å bruke store ressurser på seniorfotballen. Da er det bedre å definere seg som ungdomsklubber og handle deretter.

For klubbpatriotene i Fram og Turn er det viktigst å være best i byen og vinne lokaloppgjørene i fotball. Det bikkjeslagsmålet kan like godt foregå i 5. som i 2. divisjon. Heldigvis har larvikspatriotene Larvik Håndballklkubb og Mesterligaen.