Fresjarå Foldvik er selv ergoterapeut.

Kommunestyret skal i kveld behandle en sak om fysio- og ergoterapiressursene i kommunen vår. Da jeg selv utgjør halvparten av ergoterapiressursene for voksne (over 18 år) i Larvik, går jeg ut ifra at jeg vil være inhabil i denne saken. Som ergoterapeut, som daglig kjenner problematikken på kroppen, vil jeg fortelle hva en ergoterapeut kan hjelpe med. Selv om en ergoterapeut er utdannet til å kunne benytte et bredt spekter av virkemidler og behandlingsmetoder, tilsier den svært spesielle situasjonen i Larvik at jeg først og fremst konsentrerer meg om formidling av hjelpemidler til unge, voksne og eldre med nedsatt funksjon. Det kan være alle former for rullestoler, hvor både riktig tilpasning og opplæring er vesentlig. Det kan være boligtilpasning, for at en person, for eksempel etter et slag fortsatt kan bo hjemme. Da kan det både være snakk om å søke ulike hjelpemidler som trappeheis, elektrisk hev-senk vask eller elektrisk hev-senk hygienetoalett m.m. Er det snakk om ombygging av bad, og man vil søke om tilskudd til utbedring av bolig, kreves det en «ergoterapirapport» som beskriver behovet.

I gårsdagens avis kunne vi lese om ei flott jente (håper inderlig at skoleskyssen har ordnet seg!) som kommuniserte ved hjelp av et talehjelpemiddel. Dette er et databasert hjelpemiddel som kalles Roll-talk, og som også mange voksne kan ha behov for. Noen opplever på denne måten å kunne kommunisere for første gang, og er stort å få være med på. Men både utprøving, tilpasning og opplæring av slike hjelpemiddel er tidkrevende. Men vi har vel ikke lov til å nekte folk å kommunisere, eller har vi? (Jfr. Antidiskrimineringsloven, hvor rett til kommunikasjon er blitt styrket.)

Med eldrebølgen, vil vi i tillegg til mange andre aldersrelaterte sykdommer, få et økende antall personer med demens. Heldigvis kommer det stadig nye flotte kognitive hjelpemidler på markedet. En ergoterapeut kan bidra til å utsette institusjon ganske lenge ved hjelp av ulike kognitive- eller «huske»-hjelpemidler. Det er så mye en ergoterapeut kan hjelpe med, og det vet også brukerne som benytter seg av oss. Jeg blir derfor så lei meg når jeg møter brukernes fortvilelse over at jeg er så vanskelig å få tak i. Med over 150 brukere (på en eneste ergoterapeut) som tidvis trenger tett oppfølging, hvor hver og en er like betydningsfull, kan man bli fortvilet. I første omgang kan det kanskje se ut som at en ergoterapeut spart er en ergoterapeut tjent. Hvis en sykehjemsplass koster kommunen 600.000 kroner, da skal det ikke mange tilrettelagte boliger til før den ergoterapistillingen er spart inn.

Vi har underskrevet en samarbeidsavtale med «NAV- Hjelpemiddelsentralen» hvor vi bl.a. lover at formidlere av hjelpemidler i kommunen ikke skal utgjøre en flaskehals i systemet. Det gjør det dessverre i dag. På den måten frasier vi, som kommune, ganske så mange statlige midler, verdien av hjelpemidlene. I tillegg produserer vi «dyre» pleiepasienter. Enkelte kan bli liggende i senga i flere måneder før de får nødvendig hjelp til å komme seg opp og ut. Å satse på flere ergoterapeuter i kommunen er derfor helt enkel, forebyggende logikk. Tenk litt på dette.