Konkurranse, effektivitet, lønnsomhet, produktivitet, kvalitetssikring, evaluering, prosjekt og skolen som økonomisk enhet er skolens fremtidsspråk. Humanisme kan industrialiseres, fant NHO ut på åttitallet. Markedet hadde siklet på elevene som pengesterk kjøpegruppe i mange år. Lærer man seg terminologien, er det desto lettere å forstå seg selv som en del av markedet, ikke sant? Tanken om reklameplakater i lærebøkene er likevel bare et bilde på markedets totalitære lange, grådige og kontrollerende fingrer. Løp og kjøp! Trygt investerte man oljeformuen i utenlandske aksjer. Spekulasjoner som staten, altså vi, samfunnet, tapte ufattelige 130 milliarder på i fjor. Elevene selger boller og pizza fra skolekjøkkenet for å finansiere skoleturene sine.

Pytt, pytt! Penger er jo ikke alt! Verre var det at rester av lærernes autoritet sto i veien og måtte nøytraliseres, men hvordan? Fikk du prosessen med deg? Ja visst, akkurat på samme måten som man slakter bedrifter. Akkompagnert av hylende og dansende skoletapere - politikere, skolebyråkrater, elever, foresatte og andre medløpere – surret man lærerne til totempålen, statsråd Kristin Clements utvalgte variabler i OECD-statistikkene, og stakk knivene i dem. Naturligvis var disse udugelige lærerne skyld i at Norge, verdens navle, ikke kunne skrive, lese og regne. Hadde ikke gangs mennesker sett disse feriekåte latsabbene dra seg omkring husene halve året i hundre år uten å gjøre et arbeidslag? Blodet rant. Aksjene raste på børsen. Slaktet var et faktum. Lærerne kjøres bort fra klasserommene applaudert av politikere og byråkrater, elever og foresatte. Effektivisering, eller som det heter på godt norsk: Endelig tok vi rotta på den mest kunnskapsløse gruppe mennesker i landet vårt! Leve fremskrittet! Leve skolen! Vekk med idiotismen!!

For å fullføre idealtilstanden måtte noe annet komme i stedet, men hva? Teknologi og ny tidsånd gav naturligvis svaret. Elevene har lenge hersket i klasserommene. Autoriteter som jevnt og trutt reduserer tid til læring og ditto kunnskaper. Skolen skal være enda gøyere! Mer lek og datamaskiner, ut på nettet og opp i trærne; prosjekter, ukeplaner og elevenes ansvar for egen læring; foreldrestyrte skoler; høres alt dette ut som metoder for effektiv kunnskapstilegnelse? Visst, utmerket, men hva med læreren, altså? Jo, de undertallige dugelige kunne brukes som veiledere om elevene skulle stå helt fast. Nesten utenkelig, selvsagt, men noen trengtes også som stor-klasse-forelesere for å utnytte stor-drifts-fordelene, i følge permittert NHO-direktør Clement. Unnskyld alle sammen, men kan jeg foreslå en sikker vinner? Skjult-kamera-overføringer av forelesninger i ungdomsskolen, landets største trykkoker, med en lærer og seksti elever i NRKs beste sendetid?

Dette er ingen spøk, skulle du tror det, men en kort beskrivelse av skolens fremtidsrettede pedagogiske plattform. Tenk etter; hva minner den deg om? Stemmer, den moderne barneoppdragelsen, he, he! Jeg sier ikke mer, men prognosene har slått til i forsøkene som pågår, sier Clement? Jo visst er noen vellykket, men det er ressursmessig strømlinjeformede prosjekter, motsatt norsk skolehverdag som fortsatt skal hakke i vei på mager blanding og en sylinder.

Land har forsøkt å bygge skolen etter markedsøkonomiske prinsipper. Det har utviklet seg til dyrekjøpte erfaringer. I Sverige kjemper store foreldregrupper for å bringe lærerne tilbake til klasserommene. Visste du ikke det? Spør statsråd Clement! USA bygger ikke bare mindre skoler og reduserer klassestørrelsene, men har det travelt med å utdanne noen hundre tusen nye lærere. Av disse hovedgrunner hadde amerikanske elever sakket akterut i forhold til sammenlignbare industriland, fant forskerne ut. I Norge reguleres ungdommens åndelige nivå etter statsrådenes utvalgte variabler i OECD-statistikkene, organet som overvåker europeisk økonomisk utvikling, kontinentet der blodet strømmer på børsene. Hvorfor må fornuften alltid oppfinnes på nytt her i landet? Er det husmannsånden som går og går? Er det derfor norsk skole fortsatt kommer til å sakke akterut?