Stille, stille, arbeider kommisjonene. Hysj! Hysj! Ikke forstyrr! Kommisjonen arbeider, kommisjonen arbeider. I år etter år arbeider kommisjonene. Så kommer konklusjonene, og kommisjonsformennene kommer fram, og leser opp visjonene.

Først hadde vi Verdikommisjonen. Det har forresten vært mange, mange kommisjoner tidligere.

Men hva med visjonene? Som alltid slår følge med konklusjonene.

Hva er det «De har drømt om så lenge», denne gang?

I Høybråtens røykfrie paradis skal vi bli styggamle alle sammen. Men dessverre fins det mer enn en liten djevel her. En av de verste heter Normann. Han skal passe på at vi verken får ro eller fred til å sette oss på benken i solveggen eller på pianokrakken for den saks skyld, når vi kommer opp i åra.

Det blir så alt for mange pensjonister, og det blir for få som er i arbeid til at vi kan holde alle gamlingene i livet. Derfor må arbeidsfolk som ikke har fallskjermer eller opsjoner, men som bare skal leve av pensjoner, jobbe helt til de står med ene foten i grava. «Dette var konklusjonen. Dette var og hele visjonen,» får vi høre.

Men noe er nytt blir det sagt. Det blir færre til å arbeide, og stadig flere som skal leve av andres arbeid. Ja, se det var vel nytt for oss som har blitt vant til at det alltid er de mange som må slite for de få . Skal dette endres nå? Skal det bli slik at det ikke lenger er lov til å være rik? Skal alt endres nå slik at ingen skal bo i palasser, ha luksusskip eller hytter med elektriske oppvarmede gårdsplasser og titalls dasser? Har vi omsider begynt å forstå at vi ikke lenger har råd til å bruke folks arbeidskraft til slikt? Skal vi heller bruke den til å bygge flere sykehjemsplasser?

Nei da, Johnsen hadde ikke drømt om det. Uretten blir det ikke gjort noe med. Og rikdommen, den skal fortsatt få være i fred. Dette var vel godt å høre for alle de som mener så mye om hva vi andre b ør gjøre. Alle direktørene, disponentene, statsrådene og konsulentene. De som sitter i polstrede stoler bak blanke skrivebord. Som forteller hvor flinke de er, og hvor mye de selv fortjener å få. Det er klart at landet må få dårlig råd, når disse skal ha pensjoner på flerfoldige millioner.

Vi trodde kanskje at verden gikk sakte framover, at teknikken og automatikken stadig skulle gjøre livet lettere og skape muligheter for å redusere den tida som gikk med til nødvendig arbeid. Det er en visjon. Men kanskje var det bare en illusjon?

Om helvete fins, så er det nok et ganske annerledes sted enn det Olav Å steson så i sin middelalderdrøm. Det er nok heller et sted hvor de stakkars fortapte sjeler må sitte i endeløse møter i evigvarende kommisjoner. Der må de sitte omgitt av et kor av et uendelig antall konsulenter som alle roper taktfast: «Effektiviser! Rasjonaliser! Si opp flere!» Hvorpå forsamlingen svarer unisont: « Alt er mitt! Alt er mitt! Maksimal profitt!»

Dette stedet er et riktig ufyselig sted, møkkete og fælt. Her er det knapt noen til å gjøre tungarbeid eller til å ta seg av hverandre. Ingen hjelpepleiere eller kvinner som hele livet måtte jobbe deltid, og som derfor knapt fikk samlet seg opp noen pensjonspoeng. Arbeidsfolk fins det lite av her. De er i himmelriket, hvor gresset er grø nt og livet er skjønt. Hvor man kan ha det moro, spille trekkspill og rø yke pipe hele dagen om man vil.

Se det ja! Man kan da ha en visjon selv om man aldri har sittet i noen kommisjon.