Historien begynner med den livegne catalanske bonden Bernat Estanyols bryllup. Her dukker egnens brutale adelsmann og føydalherre opp. Han og hans følge forsyner seg grådig av bryllupsmaten. Hva som verre er - adelsmannen benytter seg også av sin lovfestede rett til å frarøve bruden sin jomfrudom, før Bernat blir tvunget til å bestige den sjokkerte og voldtatte kvinnen. Hun ender til slutt i en slavetilværelse som tjener og «soldatmadrass» på adelsmannen gård. Her føder hun sin og Bernats sønn Arnau, som Bernat greier å røve vekk fra den skjendige tilværelsen. Sammen med sønnen flykter han inn til Barcelona. Her lever han i skjul i ett år og en dag - den tiden som skal til for at han kan få borgerskap i byen, og dermed frihet.

Arnau, som er bokens hovedperson, vokser opp i byen, og får raskt en fascinasjon for byggingen av Santa Maria del Mar, folkets katedral, som er et sentralt symbol hele boken igjennom. Han knyttes etter hvert til havnebærernes laug, sjauerne, eller bastaixene, som har gjort det til sin oppgave å bære materialene tilkatedralen, stein for stein. Skjebnen fører Arnau gjennom en vanskelig oppvekst, inntil han gjennom en tilfeldig vennlig handling overfor en av byens ledende jøder kommer til rikdom og makt.

Historien om Arnau er en dramatisk beretning om lidelse og kamp, kjærlighet og hat, vennskap og svik, grådighet og barbari - kort sagt alle de følelser og egenskaper som på godt og vondt utgjør mennesket. Handlingen kan, isolert sett, virke både søtladen, litt vel forutsigbar og klisjepreget - der de gode bare er gode og de onde bare onde. Fortellingen er imidlertid så godt tilrettelagt og personbeskrivelsene så intense og levende, at boken hever seg skyhøyt over det kitsjpregede. Man sitter igjen med inntrykket av en medrivende og fantastisk bok med senmiddelalderens Barcelona som spennende ramme, skrevet av en forteller som virkelig vet å trollbinde sine lesere.

Nettopp de historiske skildringene er romanens desiderte høydepunkt. Med en sjelden innlevelse skildrer forfatteren byen i denne mørke tidsalderen på en slik måte at man nærmest blir kjent ikke bare med byen selv, men også dens sosiale liv og inndeling, folkeliv, lyder og lukter. Vi følger byggingen av den fantastiske katedralen, vi får et grundig innblikk i en tidsalder preget av enorme forskjeller, hvor slaveri, livegenskap og barbariske lover tynger de som er født inn i de fattige og rettighetsløse klasser. Vi møter også religiøs tro og lidenskap - og ikke minst den fryktede inkvisisjonen, hvor religiøs fanatisme går hånd i hånd med bunnløs grådighet. Inkvisisjonen framstår ikke bare som en nitid overvåker av absolutt rettroenhet, men også som et skruppelløst redskap for systematisk å samle stadig mer makt, rikdom og eiendom på kirkens - og dermed kirkeledernes - hender.

Bak «Havets katedral» ligger det et stort arbeid med å tegne en mest mulig autentisk historisk ramme. Kombinert med fortellerglede av rang, framstår Ildefonso Falcones som er særdeles moden forfatter, til tross for at det faktisk dreier seg om hans debutroman. Boken har gått sin seiersgang over hele Europa. At den også i norsk utgave har beholdt sin intensitet og evne til å rive leseren med på en eventyrlig reise fra første til siste side, må i stor grad kunne tilskrives oversetterne. Her det solid litterært håndverk i alle ledd.

«Havets katedral» burde ha alle muligheter til å bli en bestselger også her på berget.