Andre ganger orkestralt svulmende i retning det kitcsh-pompøse. Men hele veien utsøkt gjennomarbeidet og særegent. En moden debut, om enn i mine ører også litt vel monoton, hva tempo og stemninger angår.

Larvikingen Arne Johan Rauan (32) har valgt en god gammeldags strategi for albumdebuten som Bellman:

Han har gått noen runder med andre band og eget stoff på livescenen før han går i studio, og dét merkes. For man kan mene hva man vil om sjanger og sound, men det er utvilsomt en talentfull låtskriver som allerede i albumdebuten dokumenterer et distinkt uttrykk.

«Mainly Mute» rommer meditativ drømmepop for blå timer og mørke kvelder. Vi får i alt ti melodiøse låter i småsofistikert luftige arrangementer, modellert og båret fram av strykere, bass, trommer. akustiske gitarer, piano, klokkespill, koring, orgel og sågar en god gammel mellotron! Av og til rytmisk heftigere aksentuert.

Tangentinstrumentene trakteres av broder Pål-André Rauan, som også bidrar kraftig til å prege lydbildet. Dét gjør også i høyeste grad Bellmans egen stemme. Den er femininlys engleskjør, og spenner kanskje ikke over det altfor store registeret, men den har karakter og særpreg.

Radiohead, Mercury Rev og Sigur Rós har vært antydet som referanser, men dette er likevel mer popfengende tilgjengelig enn islendingenes lydimpresjoner, og ikke på langt nær så neoproggete som de britiske radiohodene.

«Mainly Mute» rommer for det meste småvakre melodilinjer, ørevennlige harmonier og tregrepsenkle akkorder, i et lydbilde som bruser opp fra det várt og nakent nedstrippede til det massivt mektige, som gjør at man også minnes maniacen Phil Spectors Wall of Sound.

Tekstene hører ikke til platens sterkere sider, men understreker det drømmeaktig svevende ved musikken. «Dream» og «sleeping» er frekvente ord i linjer som damper av ung-alvorlig-mann-med-store-følelser-og-sterke-fornemmelser.

Bellman er åpenbart en moden og moderne mann som våger å «kle seg naken for sin elskede», for å si det sånn. Sånt kan fort bli kunstlet og svulstig og være lett å parodiere, men heldigvis virker dette ekte og ærlig all the way.

En klar innvending er som sagt mangel på dynamikk og variasjon. Det skapes også av og til forventninger i musikken som ikke helt innfris. Mer enn å være «episk» avrundede poplåter er dette snarere åpnere stemningspaletter der nyanser og detaljer glir og bølger over i hverandre og antar nye mønstre ved hver gjennomlytting. Men her fins også fastere og mer fengende popperler med singelkvaliteter.

«This is life», «Spaceship, move slow!», «Lost my way», «Celestine» og den viseenkle «Andrew» stikker seg ut i mine ører, mens en låt som «Sculp me a dream» forblir en for profilløs, ambient lydskulptur.

Likevel og først og fremst: En særpreget, sterk og udiskutabel løfterik debut.