Romanen er tykk som en bibel (536 sider), men er alt annet enn gammeltestamentlig gallesyk. Den bobler over av sardonisk svartsyn og frisert fandenivoldske finter på lette fjed, og er et entusiastisk overflødighetshorn av skarpe iakttagelser og muntre mulighetsscenarier.

Samtidig overdriver den så det holder og ruller ut noen melodramatiske motiver som ikke er like godt sydd inn i handlingen: Selvmord, pedofili, barnekidnapping og drap. Samt et helikopterstyrt. (Det siste rammer for ø vrig romanens statsministerkandidat og senere statsminister Hilde Nymo, og få r en aksentuert aktualitet nå i etterkant av drapet på Sveriges utenriksminister Anna Lindh).

Verst rammer satiren Arbeiderpartiet. I romanen lett forkledd som « Solidaritetspartiet». Men også ski-ikoner med millionpalass i fjellheimen, norske næringslivstopper på tur i samme område, servile redaktører, bæbu-journalister, innvandrerfiendtlige populister og politiske manninner med albuer ut av ørene, får sitt pass påskrevet.

Som satire betraktet er dette noe av det mest oppegående og underholdende jeg har lest på lenge. Satiren er overtydelig unyansert og ikke like råraffinert som i St. Georgs (Johannesens) «oljebok» «Romanen om Mongstad», fra 1989. Men dét er kanskje en fordel. Men også «Trynefaktoren» er full av kunnskap og kostelige infamiteter i en spenstig billedrik prosa som gjør boken til en sann svir å lese.

Og som god satire gjør, inneholder den en stor kjerne av sannhet. Forfatteren har åpenbart gjort grundig research, men har distanse til stoffet og er skånsom nok til ikke å henge ut levende modeller.

Romanfigurene låner rett nok tydelige trekk fra aktuelle politikere i nå tidens mediemanesje, og forfatteren fletter også inn kjente og omstridte saker og standpunkter fra siste tiårs politiske debatt her i Norge, men vi er aldri i tvil om at dette er fri fantasi i en skjønnlitterær framstilling. Og direkte ondsinnet blir dette aldri.

Dog, fortellingen har som sagt også sine svake sider. Innledningsscenen fra Thailand, som åpner et sidespor vi forstår skal få en avgj ørende betydning for hovedhandlingen, får aldri en slik betydning, og virker derfor litt «konstruert». Det samme gjør noen av de mest melodramatiske scenene.

At forfatteren forveksler keiser Nero med Caligula (det var sistnevnte som utnevnte hesten sin til konsul og ikke Nero, og staver «potensial» som «potensiale») kan imidlertid skrives på korrekturlesningens konto, selv om det er irriterende nok i en roman som ø yensynlig er så grundig gjennomarbeidet.

Romanen er delt i to, «Før nominasjonen» og «Valgkampen» . Handlingen spinner rundt statsministeren fra Solidaritetspartiet, kreftsyke Erling Tufte, og kampen mellom de tre partigribbene Trygve Berg, Magne Skogstad og Hilde Nymo; som alle tørster etter å overta statsministertaburetten når Tufte trekker sitt siste sukk.

Tittelen «Trynefaktoren» sikter for øvrig til politikernes latterlige iver etter å ta seg best mulig ut i medienes spotlight, men kanskje romanen likeså godt kunne ha hett «Taperne».

Dette fordi den på mange måter framstår som et episk vrengbilde til Roy Jacobsens monumentale hyllest til Einar Gerhardsens etterkrigs-Ap, «Seierherrene».

En slags megetsigende nøkkelsetning i Eggens satiriske «svar» er et sitathjemlån av Marx. Ikke Karl, men komikeren Groucho.

Sitatet er brukt som vignett til romanens del to «Valgkampen» og er ment å nagle de narraktige politikerposørene med sitt evinnelige valgflesk og sin hyklerske evne-til-å -snu-kappen-etter-vinden-strategi. Men det røper også en del om forfatterens eget vidd og verbale humor:

«Dette er mine prinsipper. Og liker dere ikke dem¿så har jeg andre».

Nettopp!