Igjen får vi servert gripende skjev blues med svarte improvisasjoner. Bå de stil- og stemningsmessig famler vi nok en gang rundt i halvlyset mellom drø m og virkelighet. Ikke ulikt det dunkle landskapet som brettes ut i forfatterens to foregående sterke novellesamlinger, «Sorte mor» (1994) og «Natt til mørk morgen» (1997).

Og også årets noveller formelig gjærer i hjernen etter lesning. De treffer i hvert fall oss middelaldrende og eksistensielt engstlige nevrosependlere i magen som et knyttneveslag. Ja, de aller beste tekstene (eksempelvis «Venterommet», «Nye rom», « Delvis til stede» og «Bergtatt»), framstår som kompakt komponerte kaleidoskoper med skarpe kanter.

De er tette og harde, men har likevel åpninger og koblinger til en rekke sider, kan vris og vendes, inneholder sjokkeffekter og et nennsomt anrettet motivspill, og slipper ikke tak i leseren med det første. Det er bilder og scener her som formelig freser inn i barken.

Dog, rett skal være rett, ikke samtlige syv tekster i samlingen er like pregnante. Det virker eksempelvis litt lettkjøpt å trykke opp igjen en gammel novelle («En annen stjerne» - trykt i Færder forlags antologi «Tredve toner» fra 1999). Riktignok føyer den seg fint inn i den «blå» tråden som slynger seg gjennom alle tekstene, men den er dessuten utvilsomt samlingens svakeste.

Men uansett må det advares mot skumlesning. Her anbefales sterkt – med Nietzsche – langsom lesning. Dette er heller ikke noveller som « går opp» med en overrumplende slutt, slik en novelle skulle gjø re den gangen Kielland eksellerte i sjangeren med sine novelletter.

Dette er ladede tekster som overrasker, uroer, forfører og sjokkerer ved å slå an strenger, risse opp og vise fram brokker, og som krever at leseren dikter med. Vi snakker kort og godt om antydningens kunst p å sitt beste.

På den annen side anvender Ambjørnsen en rekke tradisjonelle novellegrep. Ikke minst en raffinert bruk av symboler, bimotiver, parallellhistorier, kulturelle referanser og «gåter» (om enn « gåtene» enkelte ganger blir en tanke diffuse).

Allerede Morten Haugs dystre illustrasjon på omslaget til «Delvis til stede» bærer bud om hva som kommer. Illustrasjonen er holdt i uværslignende blåtoner og viser en naken kristusskikkelse « korsfestet» til en øde og svakt opplyst landevei i et beksvart naturalistisk landskap.

Skikkelsen er et menneskelig ekko til et enslig tre i bakgrunnen, og den tause uhyggestemningen minner om det berømte fotografiet fra Vietnamkrigen med løpende og skrikende småbarn. Også Munchs « Skrik» klinger med.

Flere av novellene gir også assosiasjoner til andre verk. Innledningsnovellen «Venterommet», som sirkler rundt en fø dsel-død-tematikk, har eksempelvis et spooky modernistisk togmotiv som vi finner i Vesaas novelle «Natten», mens tittelnovellen « Delvis til stede» kan minne om scener i filmene «Clockwork Orange» og den østerrikske gyseren «Funny games». Tittelnovellen er for øvrig rett og slett grøssende god.

Og for all del, Ambjørnsens signatur og stemme er utvetydig all the way. Den knappe, konsise, nedkjølte «hverdagsprosaen» setter de ofte bisarre og skrudde motivene, de uhyggelige og dramatiske scenene og den aldeles beksvarte galgenhumoren, i klar relieff og gir dem ekstra stor symbolkraft:

Her er to undergangskandidater på LSD-tripp en julaften iført italienske flyuniformer fra 2. verdenskrig; en selvmorder som kaster seg foran et tog; et sittende lik på havbunnen; en ung basehopper som blir hengende fast i fjellveggen og utånder i åsynet på en feststemt forsamling i et høyfjellshotell; en kontoransatt yngling som utfører fellatio på sjefen; moden homsekjærlighet; sø vngjengeri; tyveri; hus i forfall; blinde og skadede personer, samt et famlende barn-voksen-forhold tegnet med vare streker.

Men ikke minst i fokus: ensomme, middelaldrende realitetsryttere som er delvis tilstede både i virkeligheten og i eget og andres liv.

Forfatteren selv er imidlertid til stede i høy grad med stor skaperkraft i disse små, blå perlene.