Utenfor inngangsdøra til det lille huset på Langestrand, står en bladløs rosebusk. Bare ei rose klamrer seg fortsatt til kvisten, riktignok temmelig blek.

Arne-Johan Rauan (30) har øvd mye med bandet sitt i det siste. Bellman skal holde to konserter på by:Larm neste helg. Og bandet har gjennomgått forandringer denne vinteren.

Alt lå til rette for en strålende tid for Bellman etter fjorårets gode kritikker og opptredener på prestisjefylte steder som Rockefeller og Stavernsfestivalen. Platekontrakt var signert. Så kom en forkjølelse som ble til lungebetennelse.

- Jeg var totalt satt ut i to måneder. På en tur til Paris greide jeg å hoste på meg dobbelt ribbeinsbrist, sier den lavmælte artisten.

Rett før jul fikk broren og pianisten i Bellmann, Pål-André, kreft.

- Jeg hadde egentlig kutta ut by:Larm. Men broren min sto på at jeg skulle få en vikar og dra. Han hadde gleda seg til å dra sjøl. Nå er han midt i en cellegiftkur.

Nå skal Harald Frøland fra Jaga Jazzist spille gitar og Håvard Jacobsen er hyret inn som vikar for Pål-André på piano.

- Jeg måtte få inn to personer for å erstatte broren min. Samboeren min, Mari, skal synge de lyse partiene pianisten ikke greier.

Egentlig driver Arne-Johan et mekanisk verksted sammen med faren på Grønneberg i Tjølling. Han er fjerde generasjon i verkstedet.

De lager gjerder og porter i jern og smijern, samt en del interiør.

- Det passer fint å være selvstendig næringsdrivende. Det gir frihet. Jeg er ganske ofte i Oslo og øver. Resten av bandet er jo der.

Hendene som ligger på bordet er ikke akkurat det vi forbinder med arbeidsnever. Det er lettere å forestille seg at de trakterer en gitar.

- Egentlig er jeg bedre på piano, sier han beskjedent.

Det er bare fire-fem år siden han begynte å spille i bandet Flying Edward på tangenter. Under to år etter sluttet han fordi hans eget prosjekt Bellman begynte å rulle, som han sier.

Men på ungdomsskolen var garasjen hjemme øvingslokale for guttenbandet. Sammen med noen kamerater tilbrakte han masse tid med å lage og spille egen musikk.

- Vi har snakka om det etterpå, hvor trygt og fint det var.

Da gutta var 16, sluttet bandtilværelsen i garasjen hjemme hos mor og far på Grønneberg.

Arne-Joahn gikk Gloppe og tok to-årig kunstskole i Moss.

- Jeg gikk på malerlinja, og angrer egentlig. Det er skulptur jeg liker best. I verkstedet ser jeg hvor fascinerende metall er. Hardt og formbart på samme tid.

Noe ved det litt gjennomsiktige blikket sier: Drømmer. Men det hindrer ikke Arne-Johan Rauan i å være en handlingens mann.

Drive verksted, lage skulptur, skrive musikk og ha eget band. Attpåtil drive en liten nett-ting på si, som han selv uttrykker det.

- En av gutta fra garasjebandet, Trond Wiik, og jeg driver litt med web-design.

Tilbake til drømmeren.

- Det handler om å komme i et kreativt sig, en modus. Jeg skriver best musikk når jeg har dratt på hytta aleine. Jeg må ha tid.

Han tenker på familiehytta i Risør. Et gammelt hus fra 1700-tallet. Ikke rart det ble Bellman.

Han sier den svenske trubaduren fra 1700-tallet, Carl Michael Bellman, har lite med bandet å gjøre.

- Når kongen hadde noe å proklamere på 1700-tallet, sendte han ut en «bellman» til å formidle budskapet. Det sier litt om hva jeg vil med musikken.

Arne-Johan og Bellman spilte i Trondheim i fjor. Da var det noen som ventet seg visesang.

- Men sånn er det. Vi har ennå ikke vært i Sverige, smiler musikeren. Som har vært frekk nok å ta navnet til den svenske nasjonalskalden.

Vi har hørt at du har platekontrakt med det lille plateselskapet dBut Records. Er du i gang?

- Jeg er jo i grunnen det. Men det har vært litt vanskelig i høst.

Han nøler. Tvinner fingrene over bordet. Forteller at han har hatt litt sykdom og byttet ut litt bandmedlemmer.

Det er nå vi får vite om lungebetennelsen og brorens sykdom. Hva tenker han nå?

- Ingenting må tas for gitt. Spesielt i musikkbransjen. Jeg har en ydmyk holdning til det jeg driver med.

Manager Gunder Gundersen og Bellman har en avtale. At de skal holde på så lenge det er gøy.

To ganger Rockefeller, Slottsfjellfestivalen, Stavernsfestivalen og tredje plass i NRK P3s Urørt. 2006 var ikke verst?

- Jeg har vært heldig å få spille på morsomme steder. Rockefeller har alltid vært en drøm. Den ene gangen varmet vi opp for Englands største band i høst, Snow Patrol. Det var kjempestemning og masse folk.

Hvordan er nervene før opptredener?

Arne-Johan ser nærmest overrasket ut selv før han sier:

- Jeg har slutta litt å være nervøs.

Før var det virkelig ille. Så ille at han vurderte å slutte med musikken. Han skjønner ikke helt hvorfor nervene har roet seg.

- Jeg gleder meg til Trondheim og by:Larm. Jeg håper bare det kommer noen da.

Igjen denne beskjedenheten. Mannen bak Bellman slår seg ikke på brøstet om egen fortreffelighet.

- På lørdag kveld spiller vi samtidig som Sondre Lerche. Vi får bare håpe noen kommer. På tre dager skal åtti band spille. Det er ganske mange.

Vi lurer på om han tenker på image og klær når han skal på scenen.

- Jeg tar på ei skjorte. Det passer ikke å spjåke seg for mye til musikken min.

Bookingbyrået Atomic Agency som hjalp Thomas Dybdahl i sin tid, har tatt inn Arne-Johan Rauans band.

Hvordan er det å stå på scenen med bandet og kjenne at det virkelig låter?

Bandlederen leter etter det rette ordet. Igjen fader blikket ut mot noe vi ikke ser.

- De øyeblikkene kan være - veldig euforiske. Det kan ha gått trådt, så løsner det, faller på plass. Det er de øyeblikkene vi lever for.

Vi sitter og misunner han skikkelig. Vi som bare tok noen pianotimer. Han bryter oss av:

- Det er gøy å jobbe for å komme dit også. Det skal være litt kamp og motstand for å sette pris på øyeblikket.

Vi vet at han tenker på broren nå. Han har vært med hele tida.

- Jeg har en holdning til livet at ingenting skjer uten grunn. Det gjelder å finne lærdom av ting. Komme styrket ut av situasjonen.

Det går nok bra i Trondheim.