Plateanmeldelse: Blokk 5: Scandals and Animals. dBut Records. 2007. Terningkast: 4

Denne gangen er det ikke de jazzelektroniske elementene som dominerer de ofte rare og tidvis vindskjevt suggererende låtene, men et mer rifferockete lydbilde.

Men det er vanskelig å sjangerfeste denne eksperimentvillige og proglignende instrumentalmusikken.

I det ene øyeblikket får vi Sonic Youth-inspirert støyrock med fuzzy gitarhvin og crescendopreget lydkakofoni og sekundet etter duver det hele forførende av gårde på chill-out smektende bølger i et jazzy fusjonslandskap, for så å ende i fengende poprytmer med countryrytme og nedstrippet kassegitarklimpring.

Innimellom krydres det hele med klapp og nynning og purt Tom Waits-skrammel, men det er ingen grunn for mainstreampopere til å rygge unna for disse forsøksvise beskrivelsene. Det er et knippe svært så småvakre melodier som sys inn og ut av eksperimentkåtheten på «Scandals and Animals», og resultatet er både ørevennlig og utfordrende.

Ved førstegangs gjennomlytting virker flere av de i alt ni låtene noe ufokuserte, men som all kvalitetsmusikk vokser også dette albumet ved hver runde i spilleren.

Riktignok synes jeg vel at noen av låtene fremdeles forblir litt skissepregede, men på den annen side er her masser av spennende nyanser, mye dynamikk og oppfinnsomme arrangementer.

Larvik-blåserne Alexander Bosrup Karlsen (saxofon) og Jonas Vemøy (trompet) viser teft og timing og feeling i instrumenttrakteringen og leverer alt fra sugende distinkte soli og til kraftfullt samblås.

Det er rett og slett noe befriende forfriskende lek- og stemningsfullt over mye av denne musikken, noe flere av låttitlene understreker: «Casino Totale», «Every Life End With Salsa», «International Karate».

«Union Jack Part I og Union Jack Part II» blir et slags signaturspor for bandet: En gjennomarbeidet liten progsuite som rommer alt fra heftige støyriff til stemningsfull blås.

Det skal definitivt bli spennende å følge dette bandet videre: Viljen til originalitet er stor og «Scandals and Animals» er ikke noe du vanligvis hører fra norske sølvdisker.