Revyanmeldelse

Hva: «Hvalsommer 3»

Hvor: Bakgården, Sandefjord

Hvem: Dorina Marie Iversen, Heljar Berge, Øyvind Angeltveit og Cornelia Børnick. Syngende servitører; Mari Kjølstad, Lars Christian Flemmen, Cathrine Dolven og Lise Mæland.

Kapellmester: Hoang Viet Phi Yu

Regi: Trond Hanssen

Det formelig gnistrer av kvartetten Dorina Marie Iversen, Heljar Berge, Cornelia Børnick og Øyvind Angeltveit gjennom nesten hele premiereforestillingen.

De vet de er på opptur og at de stiger raskere enn det bebudede vannet i klimameldingene.

De har muligens i forberedelsene, hatt det så travelt at de helt har glemt de fire servitørene. Dessverre ser vi litt for lite til den delen av pakken. For en pakke er det. Og den er lokal så det rister i lattermuskler du ikke trodde fantes. Ikke slik å forstå at man må være fra Sandefjord. Her er det Vestfoldhumor som sparker langs E18. Litt til Larvik selvfølgelig og litt over hovedveien.

Skulle havet stige så vil det bety mye for Sandefjord. Ikke minst i Badeparken, hvor Roger Albin alltid er like positiv til å finne løsninger.

Et lite spark til stripeklubben her i byen, måtte jo komme, men det er Sandefjord som er gjenstand for de aller fleste poengene. Bare så det er sagt.

Forfriskende er det å se en sommerrevy spekket med lokale profesjonelle aktører og så mange gode lokale poenger.

Likevel er det et nasjonalt nummer som virkelig setter spor. En musikalsk rettshistorie over Nokas-saken presenteres glitrende godt. Ut over det er denne revyen nesten fri for de tema som vil gå igjen i revy etter revy denne sommeren. Heldigvis.

Stemmingen i den sjarmerende bakgården sitter som den skal. At det etter forestilling bys opp til allsang ut over de små timer, gir bare hele pakken et skikkelig snev av sommerkveld.

Både regi og det meste a tekstmaterialet står Trond Hanssen for. På glitrende vis. Mamnne som har en finger med i drøssevis av slike produksjoner, kjenner vi her i Larvik, best fra samarbeidet med Simon Andersen i Stavern. Gjennom et godt samarbeid med folkene bak Hvalsommer, har han bidratt godt til å skape atter en god forestilling. Regigrepene er enkle, men det er tekstene hans som bærer pakken fram. Det og veldig opplagte aktørere.

Det svingende nummeret «Ta på tenna broder» forteller hva dette virkelig handler om. Kanskje kunne noen av numrene som ikke er skrevet av Hanssen med fordel vært byttet ut med noe fra hans friskere stil.

En tur i Bakgården er å anbefale.