Han var 15 år. En søndagsettermiddag forandret alt for en mamma, en pappa, en storesøster og en lillebror

I stua på gården Øvre Berg i Svarstad er det varme i vedovnen og lys i vinduene. Berit Skog (43) og Egil Berg (43), har sagt ja til Østlands- Postens forespørsel om å snakke om livet med og uten sønnen Petter. De håper det kan bidra til større åpenhet rundt sorg og om selvmord.

Det er akkurat ett år siden dagen han ble begravd, og høstkvelden er like mørk som den var for ett år siden. I mellom ligger et langt og tungt år.

Storesøster Stine på 18 har tatt turen oppover fra Larvik for å være med. Bror Jonas på 12 har ikke lyst til å si noe om Petter til avisa, men han lytter litt til samtalen før han forvinner for å se på TV.

Egil: - Petter var sånn en livsglad gutt. Han hadde vært ei uke på musikklinja på videregående, og var fast bestemt på at han skulle gå der etter ungdomskolen. Han var så blid og så glad, og full av planer. At han tok livet sitt, kom som lyn fra klar himmel.

Berit utdyper, og sier at han var en velfungerende gutt med gode venner. Han var impulsiv, alltid full av liv og moro, men han var også følsom og kunne være alvorlig.

Stine: - Det var en helt vill tanke at han skulle finne på å ta livet sitt. Han var så ofte glad. Vi pleide å slåss, og han kilte meg, det beste han visste var å få meg til å hyle.

Verken venner eller familie merka noen tegn til at Petter sleit. Egil sier at det er noe av det verste i ettertid, selvbebreidelsen for at han ikke så.

Egil: - Jeg snakket med han ute på gårdsplassen bare to timer før han døde. Hadde jeg sett bare et lite glimt i øynene hans som sa meg at det var noe som ikke stemte, hadde jeg aldri dratt tilbake på elgjakt. «Vi snakkes etterpå da, gutten min», sa jeg. «Ja, det gjør vi, pappa.» svarte Petter. Men jeg så ingenting. Jeg tror han bestemte seg plutselig.

Berit forteller at de i ettertid har snakket med psykiatere som mener selvmordet var en impulshandling. De tror han hadde en atypisk depresjon, som gjorde at han ikke viste tegn på at han hadde det vondt. Flere faktorer spilte trolig inn. Hormoner i ubalanse og fysiologiske prosesser som skjer i hjernen under en depresjon, er noen av forklaringene på hvorfor Petter valgte en slik ekstrem handling.

Petter hadde ikke lagt igjen et farvel eller forklaring til familien sin, men de siste ukene hadde han skrevet dagbok på dataen.

Dagen som forandret alt var søndag 22. oktober. Hele familien hadde vært ute på ulike ting. Egil drev med elgjakt, Stine var hos kjæresten Jørn, Berit hadde vært på hyttetur, Jonas var hos en kamerat og Petter hadde vært i Hvarnes sammen med venner.

Berit: - Jeg hadde sendt melding til han om morgenen, lurte på hvordan han hadde det. Han svarte at han hadde det fint og at han kom hjem snart. Da jeg hentet Jonas og kjørte hjemover, gledet vi oss veldig til å se han igjen. Jonas sprang av gårde for å møte han, men fant han ikke inne. Jeg sa, som jeg hadde gjort hundre ganger før, at han skulle gå og se om han ikke var på musikkrommet sitt i låven.

Jonas gikk til låven, og fant storebroren sin død. Petter hadde hengt seg.

Berit: - Det finnes ikke ord som kan beskrive det sjokket og fortvilelsen vi følte. Alt ble fullstendig kaos.

Tilfeldigvis kom det et par naboer forbi. Oppi alt kaoset ble lege og prest varslet.

Foreldrene forteller at noe av det vanskeligste var å få gitt Stine beskjed. I vår tid går kommunikasjonen raskt, og foreldrene visste at hun måtte få vite dette fra dem. Berit ringte til Jørn, og det ble han som måtte fortelle til Stine.

Stine: - Jeg sa han skulle slutte å kødde. Man skal ikke tulle med sånt, var det første jeg tenkte. Så begynte jeg å hyle.

Berit og Egil er dypt takknemmelige for all støtten de har fått fra bygda, naboer, venner og familie. De forteller at folk bare strømmet på, også Petters nærmeste venner.

Berit: - Vi var i vårt, helt uavhengig av de som var her. Det var veldig modig gjort av naboene å stå i den sorgen, fortvilelsen og det som var i huset vårt den ettermiddagen.

Bestekameraten til Jonas kom, det samme gjorde Stines beste venninne. Foreldrene sier at det var utrolig viktig at ungene hadde andre mennesker rundt seg.

Berit: - Jonas har sagt det slik, at vi var ikke mamma og pappa den dagen.

Petter ble båret inn på rommet som kalles kontoret.

Egil: - Vi tente lys. Alle som ville, fikk komme inn og se han. Han var like pen død, som han var levende.

Det ble mammas oppgave å stelle Petter før han ble lagt ned i kista.

Berit: - For at jeg skulle klare å gi han fra meg, visste jeg at det var veldig viktig å få lov til å få de timene sammen med han. Det var helt nødvendig for å klare å ta farvel. Venninna mi, Kristin, var med meg. Stine fant frem tøyet han skulle ha på seg. Jonas var med og skrudde igjen kistelokket og hjalp til å bære kista ut i bilen fra begravelsesbyrået.

Den nærmeste familien var med til kapellet ved Svarstad kirke, hvor presten tok i mot dem.

Egil: - Å skulle dra fra Petter i det kalde, kalde rommet¿det var helt uvirkelig.

Natta var lang og intenst vond. Mange tanker presset på.

Berit forteller at hun trodde hjertet hennes skulle gå i stykker, det kjentes som det skulle sprenge.

Hele tiden har familien Skog Berg vært åpne på det vonde som har skjedd. Hjemme har det vært lov å snakke om alt, og ute blant folk opplevde de at det har vært til støtte å selv vise åpenhet.

Folk fortsatte å komme til dem, og de hadde med hjemmebakte brød og kaker, middag og blomster. Noen delte opp og pakket ned alt elgkjøttet deres.

Berit: - All støtten var med og bar meg gjennom dagene.

Egil: - Omtanken varmet så enormt. Det var ingen som så på det som en skam for oss at Petter tok livet sitt.

Før begravelsen kom mange av klassekameratene til Petter hjem til familien. De hadde med seg ei nydelig minnebok klassen hadde laget. På forsida er det bilde av Petter. En vakker gutt med stort smil, ærlige øyne og skulderlangt, brunt hår.

Tida etter begravelsen var beintøff. Berit og Egil og ble sykemeldt fra sine jobber som henholdsvis sykepleier ved dialyseavdelingen i Tønsberg og salgsingeniør på Hokksund. Jonas og Stine fortsatte på skolen. Begge slet med konsentrasjon og hukommelse.

Stine: - Jobben til mamma og pappa venta på dem, men skolen stoppet jo ikke undervisninga for å vente på meg.

Hele tiden har hun opplevd stor omtanke og støtte fra sine klassekamerater på Sandefjord videregående. Alle kom i begravelsen, og har i ettertid gitt mye forståelse.

Stine: - Jeg tror ikke jeg har fått sagt til dem hvor mye det har betydd for meg. Jeg har det bra nå, men det er tunge dager innimellom, og jeg føler meg så sårbar.

I forhold til undervisningen, har det vært vanskeligere. Skolen har tidsfrister som må overholdes. Dette har ført til at Stine nå tar tredje klasse over to år.

Alle fire har møtt til samtaler hos psykiater på Familiesenteret i Tønsberg. Her har de fått råd og veiledning i sorgarbeidet, og til å møte livet som familie. I tillegg blir alle fulgt opp med individuelle samtaler fra fast lege og psykiatrisk sykepleier i kommunen. Berit og Egil fremhever også hjelpen de fikk fra Lardals kriseteam.

Berit: - Vi har fått bekreftet at våre reaksjoner er normale, og at vi ikke skal bekymre oss for Stine og Jonas om de har problemer med blant annet konsentrasjon på skolen. Det viser at de tenker på det som er skjedd, og dermed kan bearbeide sorgen.

I tida rett etter Petter døde, følte både Stine og Jonas seg tilsidesatt. Petter fikk alt fokus. Foreldrene opplevde det som utfordrende å skulle være ivareta ungene oppe i sin egen store sorg.

Berit: - Det har vært veldig viktig for oss å gi kjærlighet, trygghet og åpenhet til Stine og Jonas. Heldigvis er et foreldrehjerte godt laget, det har plass til hvert enkelt barn.

De forteller at sorgarbeid er fysisk og psykisk slitsomt, og smerten i hjertet og kroppen er intens og lammende. Kroppen tappes fullstendig for krefter.

Egil har vansker med å få sove, og når han har sovnet, så våkner han tidlig.

Berit har slitt med angst.

Berit: - Jeg ble veldig engstelig for ungene. Jeg gikk inn til de om natta for å se om de pustet. Jeg blir også veldig redd hvis ikke Stine svarer på meldinger med en gang.

Etter hvert har det blitt viktig å gjøre hyggelige ting sammen, prøve å bygge nye krefter.

Berit har gått lange turer i skogen, skriver en del og trener.

Egil og Jonas har begynt på kickboksing.

I tillegg til å gi sterkere kropp, gjør fysisk trening sitt til at smerten og den indre uroen i kroppen dempes. I hvert fall for en kort stund.

22. oktober i år var vanskelig.

Egil: - Det var en forferdelig dag, vi gjenopplevde så mye. Vi brukte dagen til å minnes, og være sammen med familie og Petters nære venner. De sier jo at det første året er aller verst. Det tar tid å sørge, og vi føler fortsatt at han er med oss.

Berit: - Sorgen og savnet blir aldri borte. Men det handler om hvordan holde ut og bære det med seg. Det er først nå jeg klarer å holde sorgen inne i meg, i stedet for å ha den rundt meg som ei tung kappe.

De forteller at de føler Petters nærvær veldig sterkt. Egil sier at kanskje det er fordi de har slikt et inderlig ønske om at han skal være her.

Stine: - Han kommer aldri til å bli borte. Et menneske som betyr så mye for andre, kan aldri bli borte.

Berit: - Når jeg er ute og kjører bil om kvelden, fornemmer jeg at han sitter ved siden av meg, og jeg synes jeg ser de lange beina hans.

Hverdagen har blitt helt annerledes det siste året. Fra å være en glad og aktiv familie på fem, er de bare fire igjen.

Berit: - Det er blitt stille her. Petter lagde mye liv og røre. Han spilte gitar og trommer, og hadde mye energi.

De fire opplever stor takknemmelighet over å være sammen som familie, og prioriterer tid til hverandre.

De sier folk rundt dem aldri må være redd for å snakke med dem av frykt for at de skal rippe opp i det som er vondt. Petter bærer de med seg i tankene hele tiden uansett.

Berit: - Vi har bestemt oss for at vi skal klare dette, selv om vi må inn i det innerste av oss selv for å hente det vi har av styrke. Kjærlighet til hverandre, troen på det gode og positive er viktig. Det var viktig før, og det er viktig nå.

Fakta:

Søk hjelp når du trenger det.

Livet går opp og ned for oss alle. Sliter du med tunge tanker rundt for eksempel selvmord eller selvskading, er det viktig at du prater med noen.

Snakk for eksempel med venner, familie, en person du stoler på, lærer, fast lege eller helsesøster.

Du kan også ringe

Mental helse: 810300 30

Kirkens SOS: 815333 00

Bekymringstelefonen for foreldre, drevet av Voksne for barn: 810 03940