Den kan hete Stine, Jonas, Egil eller Berit.

Den kan hete Familien.

Det var en glad krukke.

Traust og god i hverdagen.

Munter og leken i hyggelige stunder.

Den var trygg, livet hadde vært snill mot den og gitt den få bekymringer.

22. oktober falt krukken i gulvet med et voldsomt brak.

Helt plutselig, helt uten forvarsel.

På sekunder var krukken forvandlet til en haug av spisse glasskår.

Den var sønderknust.

Rundt den var det hender.

Hender til venner, familie og hjelpeapparat.

De løftet krukken opp, bit for bit, og holdt krukken varsomt og omsorgsfullt.

Krukken hadde sin egen kraft og begynte arbeidet med å lime sammen bitene.

Det var smertefullt å gi slipp på det som hadde vært og forventningene til det som skulle komme.

Den følte seg liten og svak, helt uten krefter.

Krukken var nylimt og lite holdbar. Den var redd for å knuse en gang til.

Den visste ikke om den kunne bli satt sammen igjen.

Før var den trygg og bekymringssløs.

Nå som den visste at fallet i gulvet kunne komme brått og uten varsel, ble den redd.

Krukken likte seg best langt inne på hyllen. Der følte den seg tryggere.

Den måtte passe seg så ingen dunket borti, eller velvet den. Den var så skjør.

Månedene gikk og sakte men sikkert ble krukken bygget opp igjen, limet begynte å størkne.

Den var annerledes enn før, og den manglet et skår som for alltid vil være borte.

Som den alltid vil savne.

Kanskje ville den bli sterkere?

Det viktigst var at den fortsatt kunne brukes.

Berit Skog, 2007.