«Marjata» ble med ett selve begrepet på et spionskip.Og den første «Marjata» var opprinnelig en hvalbåt – Melsom-hvalbåten «Globe 14».

Egentlig burde det ikke være overraskende for noen at Forsvaret hadde behov for aktiv maritim etterretningsvirksomhet rettet mot vår mektige nabo i øst under den kalde krigen. Det manglet jo ikke på tilsvarende virksomhet fra Sovjetunionens side. Sovjetiske trålere og andre fiskefartøyer som dukket opp langs norskekysten var ofte utstyrt med et imponerende «arsenal» av antenner og elektronisk utstyr, langt utover det som skulle være nødvendig for å drive uskyldig fiske.

Den norske maritime etterretningen ble imidlertid holdt svært hemmelig, også for nordmenn flest. Virksomheten startet allerede helt i begynnelsen av 1950-årene.

Den ble ledet og initiert av den kjente etterretningsmannen Alf Martens Meyer – «Mamen» – fra Bergen.

I mange år drev Martens virksomheten praktisk talt etter eget hode, og med vide fullmakter fra sine oppdragsgivere i Forsvaret.

Han skaffet seg informanter blant sjøfolk og utstyrte etter hvert innkjøpte og innleide fiskefartøyer for hemmelige spiontokt. På papiret sto han selv som eier av fartøyene og de ble drevet av et bergensrederi for å skjule hva fartøyene egentlig drev med.

I 1955 ble det bygget et helt nytt fartøy – M/S «Eger» – til etterretningsvirksomheten. Båten var bygget som fiskefartøy. Det ble i hemmelighet utstyrt med avansert elektronisk utstyr. For igjen å skjule båtens egentlige oppgave, ble den offisielt driftet av det nyopprettede rederiet Egerfangst AS i Egersund. Det var i virkeligheten Etterretningsstaben som eide både båten og rederiet, og den var finansiert med betydelig økonomisk bidrag fra amerikansk etterretning. I 10 år var «Eger» i virksomhet, før den i 1966 skulle bli avløst av det som i en nylig utgitt bok om norsk sjøkrigshistorie blir karakterisert som Norges første «proffe» etterretningsfartøy.

Det var «Marjata» – den tidligere Larvik- hvalbåten «Globe 14».

«Globe 14» ble bygget på Stord i 1951 for hvalfangstselskapet Globus, som i likhet med selskapet Polaris ble disponert av Melsom & Melsom. Hvalbåten var i aktiv fangst under Norhval-ekspedisjonene fra sesongen 1951-52, og skytter på «Globe 14» gjennom en rekke sesonger var Georg A. Carlsen. De to siste sesongene var det Odd Albert Arvesen som var skytter om bord.

Fangstresultatene for Norhval-ekspedisjonene – og også for den norske hvalfangstflåten for øvrig – ble dårligere og dårligere utover i 1950-årene. Under den siste sesongen for «Norhval», 1961-62, ble totalresultatet kun to blåhval, hvorav en var under det lovlige minstemålet, 1.060 finnhval, 35 seihval og 240 spermhval.

Odd A. Arvesen på «Globe 14» fanget denne sesongen 130 finnhval, 11 seihval og 32 spermhval.

Etter den nevnte sesongen var det definitivt slutt på hvalfangsteventyret i Larvik, og hele Melsom-flåten havnet i bøyene. I 1965 kastet Forsvarets etterretningstjeneste sine øyne på den drøyt 51 meter lange og 613 bruttoregistertonn store hvalbåten, som fortsatt lå i opplag. Forsvaret kjøpte den for 300.000 kroner. Den ble bygget om til etterretningsfartøy ved et verft i Bergen. Blant annet ble den opprinnelige dampmaskinen erstattet med en ny dieselmotor. Den ble nå omdøpt til «Marjata» og registrert med Forsvarets forskningsinstitutt som eier. Offisielt var «Marjata» et forskningsfartøy, men i virkeligheten altså «spionskip».

Om bord var det innredet et stort operasjonsrom med plass til fem operatører som håndterte radar, radioutstyr og søke- og peileutstyr.

Folk med russiskkunnskaper var på plass for å avlytte sovjeternes radiokommunikasjon. Sommerhalvåret var «etterretningssesong ». Vinterstid lå «Marjata» i Kirkenes, mens personellet gjorde tjeneste ved forsvarsstasjoner i Finnmark.

Navnet «Marjata» avspeiler på mange måter Alf Martens Meyers personlige styring med den maritime etterretningsvirksomheten på denne tiden. Navnet er rett og slett sammensatt av forbokstavene fra navnene på Meyers nærmeste familiemedlemmer. M’en er han selv – «Mamen» – A er hans kone Annie Signe, og deretter følger sønnene Roy, Jan og Alf og svigerdøtrene Turid og Anne Lise.

Den tidligere hvalbåten var i etterretningens tjeneste fram til 1975, da den etter hvert ble avløst av en ny «Marjata», spesialbygget for oppdraget. Den nåværende «Marjata» er den tredje i rekken, også den spesialbygget for sin avanserte virksomhet.

Den ble satt i operativ drift i 1995.

I våre dager er det også en større åpenhet omkring fartøyets egentlige oppgave. Blant annet lå «Marjata» like i nærheten da den russiske ubåten «Kursk» på tragisk måte havarerte i august 2000. Under den etterfølgende redningsaksjonen samarbeidet nordmennene med russerne i så stor grad at russiske offiserer sågar fikk komme om bord i «Marjata».

Den tidligere «Globe 14» fortsatte etter en ombygging i midten av 1970-årene i Sjøforsvarets tjeneste, nå som patruljefartøy«P340» i Varangerfjorden under navnet KNM «Vadsø». Her ble båten et kjent og kjært innslag, inntil den strøk kommandoen 24. mai 1985.

I 1986 ble den tidligere hvalbåten, «spionskipet » og patruljebåten solgt for 1,5 millioner kroner til et privat rederi i Stavanger og omdøpt til «Strilfaks», før Sandefjord-mannen Bjørn Svendsen kjøpte båten i 1989 og tilbakeførte den mest mulig til «hvalbåtmodus» under navnet «Globe». Den har siden gått i turistfart ved Svalbard, vært oppsynsfartøy i Nord- Afrika, og har de senere årene ligget i havner i Middelhavet.

Svendsen har forsøkt å få båten permanent plassert i Larvik eller Sandefjord, som museumshvalbåt eller rett og slett som restaurantbåt, men har ikke fått gjennomslag for planene. I 2006 ble båten lagt ut for salg