Den britiske rockelegenden var et ubeskrevet blad da han som 22-åring fikk jobben med å overta mikrofonen etter Ian Gillan i Deep Purple, den gang i 1973 en av verdens aller største rockegrupper.

Etter fire album med de dyplilla tungrockerne startet han Whitesnake, som i dag er vel så store innenfor heavyrocksjangeren. Bandet har sluppet rundt 15 album, var i front under den nye britiske heavybølgen på 80-tallet, og tok også USA med storm etter albumsuksessen «1987» fra samme år. Som for øvrig rommer bandets aller største hit til nå «Here I Go Again».

Så kan man kanskje undre seg over hvorfor en som har spilt med det meste av hva som kan krype og gå på rockemuseet, og som fremdeles selger skiver i bøtter og spann og regnes for å være en av rockens råeste stemmer, tilbyr et telefonintervju med en liten lokalavis i Norge.

Men alle betenkeligheter ble fort gjort godt og grundig til skamme. David Coverdale ringer fra husværet i Lake Tahoe i California USA og viser seg å være en usedvanlig velartikulert og sympatisk usnobbet herremann, med en hjertelig latter og en befriende selvironi på slangetungen.

Han medgir da også at han bruker mye tid på å chatte med fansen på hjemmesiden til Whitesnake, og at han er veldig ydmyk og takknemlig for den suksessen han har opplevd så langt. Inkludert akklamasjonen for «albumcomebacket» «Good to be bad» fra i fjor.

- Du bor i USA, men er engelskmann god som noen?

- Ja, jeg er ekte yorkshireman, så det renner nok vikingblod i meg. Men jeg ble amerikansk statsborger for et par år siden, og det av én grunn: få anledning til å stemme ved det amerikanske valget og bidra til å fjerne George W. Bush, forteller han.

- Virkelig?

- Ja, it's true. Nå har jeg riktignok jobbet mye med amerikanske musikere, bor her og anser meg som halvt engelsk og halvt amerikaner, men poenget med statsborgerskapet var å stemme bort Bush. Og nå har vi endelig lykkes, og fått en fantastisk fyr i Barack Obama, mener han.

- Sjøl har du levert et fantastisk energifylt album i «Good to be bad», full av dynamikk og skarpe sanger, usedvanlig vitalt til en 57-årig gammel sliter å være?

- Takk skal du ha! Ja, det har fått en fin mottagelse, og jeg er veldig fornøyd med resultatet. Jeg følte tiden var riktig, og dessuten gikk både låtskriving og innspillingsprosess glatt. Ikke minst fordi jeg kom i kontakt med mennesker i musikkindustrien som er interessert i musikk, og det er faktisk uvanlig i denne bransjen, humrer han.

- Du har tidligere karakterisert musikken til Whitesnake som «a kind of creative umbrella», og med det siktet til at det fins både blues, rock, soul, metall og alskens sjangeruttrykk der. Hvordan vil du karakterisere den nye skiven?

- Den summerer opp karrieren og kunne på mange måter hatt tittelen «The Best of Whitesnake». Ikke minst griper den tilbake til den bluesrockbaserte heavymusikken fra «Lovehunter» (utgitt i 1979, red. anm.) og starten på det som er blitt kalt The New Wave of British Heavy Metal.

- Det var en spennende tid med masser av drivende låter fra grupper som Def Leppard og Iron Maiden, minner han om og er spesielt glad for at mange Whitesnakefans har kommet tilbake i folden i og med den nye utgivelsen.

- Apropos navnet på gruppen, hva legger du i dét?

- It's about my penis, he, he. Jeg mener, hadde jeg kommet fra Afrika, hadde navnet vært «Blacksnake», knegger han og lar oss i tvil om sannhetsgehalten i det utsagnet.

Men sexistiske beskyldninger er han uansett ikke fremmed for. Ovennevnte bestselger fra 1979, «Lovehunter», har rockens mest kitschy cover, ei naken sylfide som rir på en hvit slange. Jenta ble sensurert i USA og Argentina, sistnevnte sted ved at man sprayet en bikini på den nakne baken.

Etter sigende er denne utstøkte studien i bad-taste-art laget av en av kunstnerne bak det halvpornografiske magasinet Men Only og ment å være et satirisk tilsvar på beskyldninger som at David Coverdale var «rockens Benny Hill» (den engelske komikeren som yndet å omgi seg med lettkledde damer), og karakteristikker som «The hard-livin' rampant rogue male of macho rock».

- Whitesnake legger ut på en lengre turné nå, til Europa og USA, men starter med hele fire konserter i Norge, hvorfor den kjærlighetserklæringen?

- Vi elsker Skandinavia og Norge, og har mange dedikerte fans her. Vanligvis har vi imidlertid brukt å spille i større byer som Trondheim, Bergen og Oslo, men jeg er faktisk veldig opptatt av at fans overalt skal få anledning til å oppleve Whitesnake i nærområdet sitt, understreker han.

- Dere åpner i Sandnes 21. mai, spiller i Larvik 22. og overnatter her før turen går videre til Trondheim dagen etter, det åpner muligens ingen rom for rock'n roll på byens barer etter konsertslutt?

- Nei, ikke for min del. Jeg er ingen partyanimal lenger. Jeg drikker knapt nok hjemme, kanskje litt vin til maten sammen med kona, røper han.

- Men turnélivet trekker fremdeles, 30 år etter at Deep Purple var guder og trakk 200.000 på stadionkonserter, hva er så morsomt med å være på turné?

- Det er great å gjøre et show når du har nytt materiale. I'm thrilled about it. Men turnélivet er et strikt regime, og foran et show er det aldri noe sprell, da er vi fullstendig fokuserte. Etterpå kan det hende ungkalvene i bandet slår seg litt løs, men ikke jeg.

- En konsert med Whitesnake er en formidabel energiutladning, hvordan holder du deg i form?

- Jeg lever et rolig liv hjemme i Lake Tahoe, er nøye med dietten, trener mye og har også en personlig assistent som masserer meg og hjelper meg, så i dag er jeg faktisk i veldig god fysisk form, forsikrer han åpenhjertig, men er mer tilbakeholden med å avsløre hvilke låter larvikingene får høre. Setlisten gir han aldri ut, presiserer han, men lover en miks av gammelt og nytt stoff.

- Blir det noen Deep Purple låter også,?

- Dette er et Whitesnake-show, men bandmedlemmene har gjerne presset meg til å gjøre «Burn», og den bruker vi å ha med. Men Whitesnake har holdt det gående siden 70-tallet, og vi har sjøl mange sterke låter å ta av, mener han og forteller at han blir en slags jubileumsmann i 2009.

Albumet «Slip of the tounge» (fra 1989) kommer i remastret utgave med mye ekstramateriale i anledning 20-års jubileet, og også «Slide in» (utgitt i 1984) gjenutgis på samme måte, i anledning 25 års jubileet, får jeg vite.

- Dere slapp en fantastisk DVD i 2006 fra en konsert på Hammersmith i London, en DVD som sågar ble kåret til den beste det året. Personlig bet jeg meg der merke i det sinnssvake trommespillet til Tommy Aldridge, men han er ikke med i nåværende lineup, hvorfor ikke?

- La oss si det slik at det ble noen uoverensstemmelser, men i dag er det no hard feelings og jeg ønsker ham all lykke, kommer det, en smule tilknappet (Aldridge trommer i dag i Thin Lizzy).

- Det er ingen smågutter du har med deg på «Good to be bad»-turneen heller, vi snakker blant annet om to forrykende gitarister fra samme Hammersmith-gig, Doug Aldrich og Reb Beach?

- Ja, it's a beautiful band, som ikke bare vet å rocke, men også å rolle. Mange glemmer det siste i dag. Personlig er jeg ikke så opptatt av det teknisk briljante, men at låtene skal være gode, og svinge, forteller han.

- But now I get a signal that we must end this conversation, Will, do you got a last question?

- I've got many, but okey, it was a pleasant chat. And thank you for taking the time.

- Thank you for taking the time to listen, repliserer han, slipper et høflig «Goodbye», og får meg til å tro at han virkelig bryr seg.

At det hele var «Straight for the heart» og ikke kun «Mean business» fra en hvit slanges sterke og helt særegen stemme.