Rybaks ukjente fortid i Larvik

Publisert 08.05.2009 kl 21:56 Oppdatert 09.05.2009 kl 07:08

Tips en venn på e-post:


d Foto: d
Sak: Kjeld-Willy HansenFoto: Sigrid Ringnes Foto: Sigrid Ringnes
ØP-faksimile: Larvik-publikummet var overveldet av den 37-årige Igor Rybaks fiolinspill da han besøkte byen sommeren 1991. Her en faksimile av ØP-artikkeln fredag 12. juli om musikanten som overnattet i lånt sovepose i Bøkeskogen, i teltet der en Prøysen-kabaret ble spilt om kvelden. Foto: Arkiv
Stolt far: Igor Rybak (53) er en stolt far for tiden. Til uken reisen han og kona Natasha til Moskva for å heie fram sønnen Alexander under finalen i Grand Prix. Foto: Kjeld-Willy Hansen
Farris Bad: Alexander Rybak (22) har spilt seg høyt opp og langt fram etter opptredenene på Bøkekroa sommeren 1994. Her er han knipset under åpningen av Farris Bad tidligere i vår. Foto: Emilie Bredvei Solbakken

En russisk gatemusikant og hans åtte år gamle fiolinspillende sønn.

Det er en Espen Askeladden-historie fra virkeligheten. En historie som starter i begynnelsen av 1990-årene med en russisk gatemusikant i Larvik og hans syv år gamle fiolinspillende sønn. Kommende uke inntar «guttungen» scenen i Moskva som Norges Grand-Prix håp.

Suksesshistorien om den norske Grand Prix-sjarmøren Alexander Rybak (22) har nemlig en liten prolog i Larvik. Den innledes en sommerdag i 1991 utenfor daværende Caféna i Larvik.

Der sitter en spedlemmet mann med bart og spiller så forrykende fiolin at forbipasserende stanser og himler med øynene. Odd Seemann kjører Bøkedampen og kameraten Ronald Larsen - selv en habil musiker - dulter Odd i skulderen og sier: «Se på han der!».

De kommer i prat med musikanten, og Odd tar ham med seg i Bøkedampen opp til Bøkekroa, der Håkon Sunndal sørger for å få i ham mat. Han tilbyr fiolinisten overnatting i teltet der en Prøysen-kabaret bergtar publikum om kveldene, og lar ham slippe løs med fiolinen i Bøkekroa - og i eget 50 års lag - så både toner og tårer triller.

Ryktene om det vakre spillet når ØP, som drar ut intervjuer musikanten og trykker en lengre artikkel under tittelen «Russer spiller så tårene triller».

Musikanten er Igor Rybak, den gang 37-årig avhopper fra Hviterussland. Han er så rørt og takknemlig over den varme mottagelsen i Larvik at han blir værende i byen i 14 dager.

I dag er «gatemusikanten» 55 år, bor på Nesodden, har et eget Vivaldi-orkester og er stolt far til Norges nye stjerneartist, Alexander. Jeg har tatt turen til Oslo, huker ham i det han går av båten fra Nesodden og tauer ham med meg inn i Rådhusgalleriet der Nye Larvik viser seg fram.

- Jeg kom til Norge sommeren '91 med et kammerorkester fra Minsk. Det var et veldig bra orkester og vi hadde turnert rundt i hele Sovjet og i Øst-Europa. Dette var den første turen utenfor Øst-Europa noensinne, og jeg bestemte meg for å hoppe av, forteller han.

- Men '91, da hadde muren falt?

- Ja, men kommunistene holdt fremdeles Hviterussland i et jerngrep. Det var ingen frihet der, og jeg tørstet etter å kunne si og mene det jeg ville uten å være redd for angivere ved nabobordet i kantinen, eller i eget orkester, påpeker han.

- Var du ikke redd for hva som kunne skje med gjenværende kone og sønn om du hoppet av?

- Selvfølgelig, det var farlig, og jeg tenkte veldig på dem og fryktet at det skulle skje noe. Men jeg måtte bare ta sjansen, og så forsøke å få dem hit etterpå. Da de kom i 1993 på turistvisum, var heldigvis grensene åpne, minnes han og medgir han var gal av lykke da han og familien syv år senere fikk norsk statsborgerskap.

- Det var sommeren 1991 du kom til Larvik?

- Ja, dvs. jeg traff en hyggelig familie på Nesodden jeg fikk bo oss, Coucheron, som gjemte meg etter avhoppet, minnes han og forteller at han ble musikklærer for husets sønn, David.

- Samtidig fikk jeg jobb i operaen, men da sommerferien kom, fikk jeg lyst til å se meg om i landet. Jeg elsker å reise og spille for mennesker, men hadde dårlig med penger. Så jeg pakket ned fiolinen, dro nedover til Moss, tok ferjen til Horten og haiket derfra.

- Etter Tønsberg måtte jeg gå et langt stykke, men fikk til slutt lift med en bil som skulle til Larvik, og der rigget jeg meg til på Torget, smiler han.

- Ble det noen penger av gateopptredenen?

- Ja, faktisk. Jeg havnet også i Bøkeskogen, et kjempehyggelig sted, og ble tatt godt i mot av Håkon Sunndal og hans familie. Jeg spilte også i 50-års laget hans, men også på et sykehjem i byen. Jeg liker det, å spille på syke- og eldrehjem, forsikrer multimusikeren, som foruten å spille fiolin trakterer bratsj, piano, trekkspill, gitar, trompet og balalajka, og har et bankende musikerhjerte også for unge.

Etter selv å ha spilt i orkesteret til Den norske opera og Kringkastingsorkesteret, omdanner i dag unge nybegynnere til fullbefarne musikere i eget Vivaldi-orkester i Oslo. Også den pianospillende kona, Nathalie eller Natasha, som han traff på musikkakademiet i Minsk, underviser i musikk, ved Steinerskolen i Oslo.

- Det betyr at kursen for vesle Alexander tidlig ble staket ut?

- Ja. Det har alltid vært mye musikk hjemme hos oss. Alexander likte å synge og lærte først å spille piano, men hatet å øve. Det var forresten to tanter av meg, begge spiller også fiolin, som tidlig oppdaget at han var usedvanlig musikalsk og burde satse på fiolin.

- Da jeg endelig fikk familien over til Norge, begynte jeg således selv å arbeide mer systematisk med ham, to-tre timer hver dag, forteller han og røper at sønnen allerede syv år gammel var solist med større orkestrer, både på fiolin og piano.

- Som musikkpedagog er det viktig for meg at elevene ikke bare skal lære å traktere et instrument og spille sterkt og svakt. De må også legge sjel og følelser i uttrykket, og det prentet jeg også inn i Alex: Bruk følelsene og kommuniser musikken!

- Blir det noen ny visitt til Larvik?

- Det kan fort skje, i hvert fall har jeg lyst til å hilse på gamle kjenninger og gjerne spille, jeg har bare gode minner fra Larvik, og det var også derfor jeg tok med meg Nathasha og Alexander for å besøke de menneskene som hadde vist meg så mye varme, påpeker han.

- Som klassisk utdannet musiker og nå musikkpedagog, hva synes du om Grand-Prix-sirkuset?

- Det er helt ok, og spennende med konkurranser, bare det ikke blir for mye kameraderiavstemning. Da jeg bodde i Hviterussland, var Grand Prix ikke noe vi kjente til. Og vestlig rock og pop var vanskelig å oppdrive.

- Jeg husker jeg var i himmelen da jeg fikk tak i et Beatles-album, men det kostet en hel månedslønn og var i tillegg utstyrt med et anonymt cover slik at ingen skulle oppdage at det var ulovlig rockemusikk fra vest, humrer den sympatiske fiolinisten, som smeltet fullstendig for musikken til Alf Prøysen da han lå i lånt sovepose på trebenkene i Bøkeskogen sommeren '91.

Og som selv smeltet hjerter med sitt gripende fiolinspill i Larvik. I Moskva kan sønnen gjøre det samme med europeernes musikkhjerter.

På forsiden nå


...

Fikk ingen tydelige signaler

Det var lite å hente fra statssekretær i justis- og beredskapsdepartementet, Hans J. Røsjorde (FrP), da politikerne la fram planene for å etablere et nytt politihovedkvarter i Larvik.

...

SAS ønsker nye veier til Torp

Den nye storkommunen vil jobbe aktivt for nye adkomstveier til Torp.

...

Råtassen Løke topper alt i EM

Se bildene fra seiersfesten her.