Den 26 år gamle Larvik-basseren er blodfan av Whitesnake og har samtlige album. Det eneste han mangler er signaturen til kongepuddelen David Coverdale.

Det er som å komme inn i en mindre musikkbutikk. Lidenskapen gløder fra veggene, elbassene står sirlig linet opp på gulvet, og foruten en sofagruppe, et bord og noen grønne planter er det stereoanlegg, forsterkere og platebunker som opptar plass i leiligheten til den svartkledde unge herremannen.

Her er det tungt alvor og evig idolfase all over, og det er heavygutta fra det stylede 80-tall som regjerer tapetet: Kiss, Deep Purple, Iron Maiden og Whitesnake med David Coverdale.

Selv har musikeren, som blant annet spiller i det lokale coverbandet «Snaxon» og skal på tre ukers turné med ex-Maiden vokalist Paul di Anno til Polen og Romania kommende høst, det meste av musikken til nevnte artister, men basstrommen i brystet banker ekstra for Whitesnake.

Hvor mange slangeskiver han har, aner han ikke. Men det går i vinyl og cd-er, maxisingler og samlebokser, bootleg - herunder et prøvetrykkalbum fra Tsjekkia - og annet snaks. Flere av albumene med heltenes signatur på coveret. Bortsett altså fra Coverdales, hvitslangens udiskutable frontfigur.

Den signaturen skal han ha fredag. For Whitesnake i Larvik er svært, forstår jeg.

- Absolutt! Jeg har riktignok opplevd dem live ved flere anledninger, i alt elleve ganger blir det vel, men det er selvsagt ekstra stas å se dem i hjembyen, mener han, og legger til at han også er hardcore Deep Purple-fan, bandet Coverdale var vokalist i i en periode på 70-tallet.

- Strengt tatt er du vel for ung til å ha opplevd Deep Purple den gang de var det hotteste hotte på rockescenen?

- Ja, men da jeg var ti, fikk jeg høre Deep Purples «Come taste the band» (1975) - en kompis av fatter'n hadde skiva - og ble heltent. Det er Purples beste og et av verdens kuleste album, mener han og forteller at David Coverdale var med i lineupen; sammen med den han anser som bandets beste gitarist ever, dophuet Tommy Bolin.

- Jeg fikk aldri sans for Led Zeppelin, verdens mest oppskrytte band, fnyser han og mener Deep Purple har mer substans og punch enn det «akustiske vrøvlet» til zeppelinerne. Derimot får han ikke fullrost samarbeidsprosjektet til David Coverdale og Zeppelin-gitarist Jimmy Page som munnet ut i et album (1993).

Dagens utgave av Deep Purple har han heller ikke mye til overs for.

- Det er kult nok å se dem, men de gjelds ikke for meg lenger. Det blir litt danskebåten over det hele, og når de pumper ut «Smoke on the water» som sluttnummer, virker det smått parodisk, mener han.

- Apropos Whitesnake, du synes ikke det blir vel mye bare brystkasser, hårpermanent og puddelvoffing?

- Nja, 80-tallet bød nok på mange glattproduserte album fra Whitesnake, ikke minst for at man skulle tekkes det amerikanske markedet, og personlig liker jeg de første albumene deres bedre, medgir han og lister opp «Snakebite», «Trouble», «Lovehunter» og «Ready An' Willing».

Samtidig presiserer han at han også digger Whitesnake etter gjennombruddet i USA med albumet «1987», selv om mange fans da falt fra. Han oppfatter heller ikke termen «puddelrock» som fornærmende, men spiller likevel to ulike versjoner av megahiten «Here I go again», på stereoen for å illustrere ulik sound og setting.

Den ene en sugende bluesrocky sak med Deep-Purple keyboardist John Lord på B3-orgel, den andre en polert og popete versjon med amerikanske studiomusikere fra salgssuksessen «1987». Undertegnede er ikke i tvil om hvilken han foretrekker.

- Apropos enkeltlåter, hva håper du dundrer ut fra Marshall-veggen i Saggården fredag?

- Jeg håper de spiller «Walking in the shadow of the blues», «Slide it in», «Ain't no love in the heart of the city» og kanskje noe fra Deep Purples «Stormbringer»-album. Men jeg tror nok det blir veldig mye fra Whitesnakes nye album «Good to be bad», for øvrig et knallalbum, mener han.

- Hva bør en Whitesnake-novise varme opp med før han tusler bort til det du mener er sommerens livekonsert-opplevelse i Larvik?

- Kjøp et «Best of album» og gjerne resten av Whitesnake-katalogen, minus albumet «Restless heart» fra 1997, en for rolig affære. Men minimumskravet er å lære følgende tre låter utenat: «Here I go again», «Is this love» og «Still of the night». Kan man disse, blir konserten med ett mye morsommere. Og legg også merke til musikerne, det er et solid band Mr. Coverdale har med seg, får jeg vite.

Hardt og heftig blir det uansett. Vi får håpe værgudene viser seg fra en mild og myk side, og at det vi får oppleve av lyn og torden ikke kommer fra skyene, men fra scenen i Saggården.