Ingen bør være redd for å kaste bort sine billettpenger for å se denne forestillingen til Riksteatret. Aldri har Anette Hoff (Hotel Cæsar) vært bedre!

Petter Næss (49) er et vidunderbarn i norsk teater og film. (Oscar-nominert for Elling, prisbelønnet for Tatt av kvinnen og Hoppet). Ikke overraskende har han nå levert den beste versjonen av Who’s afraid of Virginia Woolf jeg har sett på norske scener.

Edward Albees berømte skuespill fra 1962 handler om Martha og George, et middelaldrende ektepar som river hverandre i stykker i sin forvrengte kjærlighet for hverandre. Hun har feilet som mor, han er en skuffelse som lærer i historie ved et universitet ledet av Marthas far, («Gud»). Etter et formelt selskap hos Marthas far, inviterer Martha et ungt nyankommet par ved universitetet, Nick og Honey, inn i deres gladiatorarena. Midt på natten. Mot Georges ønske.

I løpet av en lang natt og et rikt forråd av skjellsord, (men ikke uten komikk som vekker latter hos tilskuerne), avsløres Marthas ulykke og Georges traumatiske bakgrunn. Og Honey og Nick blir utsatt for Georges og Marthas grådige angrep. Alle forsvarsverker knekker sammen og det viser seg at også de unge har skjeletter, som velsmurt av atskillige glass konjakk og bourbon, ramler ut av skapet med små stønn.

Jeg har sett Elizabeth Taylor og Richard Burton gjøre Martha og George på film. Så jeg hadde høye forventninger. Og jammen leverte Anette Hoff og Ingar Helge Gimle (Amanda for Blåmandag, regi Petter Næss), så det sa både fuzz, haha og pang underveis. Midt i tragedien er teksten full av svart humor. Ingar Helge Gimle behersker både komikken og tragedien med fine grep. Anette Hoff starter ut høyt og spenstig, rødhåret og sexy. Hun gir rommet energi, og faller aldri av – ikke før George har gjort hva han kan for å ta knekken på henne helt til slutt. En straff hun har gjort seg fortjent til, mener han. Da slipper han kontrollen og lar henne få «hva hun har bedt om».

Unge Mariann Saastad Ottesen (Tatt av kvinnen) er gjennomført troverdig som den ultrafeminine, litt puslete Honey og en god motmatch til Martha. Nils Jørgen Kaalstad (Fatso) trengte litt tid for å finne konturene til sin figur, Nick, men etter hvert satt den der.

Ibsen mente at man ikke skulle ta livsløgnen fra folk. Da ville de dø. Edward Albee mener at livsløgnen forkrøpler alt i livet. Særlig forholdet mellom to mennesker som altså ikke ser virkeligheten i øynene. Vi som har vokst opp med Sigmund Freud og psykoanalysen har vel en tendens til å holde med Albee. Best å komme ut av skapet jo før jo heller.

Hvem er redd for å ikke lykkes? Å gi opp i livet? La seg blåse over ende av den store stygge ulven som heter ambisjoner, illusjoner, og drømmen om suksess? Hvem er redd for Virginia Woolf handler om denne drømmen og alle kravene. Kvinner som må lykkes som mødre og menn som må få karrieren på plass. Kanskje mer enn noensinne er vi også her i Norge opptatt av den tydelige suksessen?

Rollen som Martha er en drømmerolle for en godt voksen kvinne – om hun mestrer den. Og her seirer Anette Hoff i sitt comeback på teatret etter mange år i TV og film.

Petter Næss’ lange erfaring som filmskaper viser seg i de grep han tar med denne forestillingen. Sammen med lyd- og lysdesigner og komponist Nils Petter Molvær – og skuespillerne – bruker han virkemidler fra filmen til å gjøre forestillingen mest mulig moderne og virkningsfull for publikum. Blant annet har han dempet de verste utbruddene til skuespillerne. Det gjør både tekst og stykke mer tilgjengelig, synes jeg.

Leiko Fuseya har laget en minimalistisk, 60-talls brun og turkis stue – husk det er turné-scenografi – som fungerer suverent som arena for nattens kamper.

Lisa Strindberg