Det er tre dager til Tellusalie smeller i gang årets Stavernfestival. Frivilligkoordinator Hedda Emilie Lund traver forbi umonterte bartelt og summende heiskraner.

–I dag har vi rundt 45 frivillige i gang på området, sier hun. – Og de med mest bein i nesa er riggerne våre. Skal du bygge en scene må du virkelig ta i et tak. Noen av dem henger tolv meter over bakken. Over henne klatrer energiske frivillige i meterhøye stillaser. – Vi har dessuten byttet om på scenelokaliseringen i år, forteller Lund. – Det betyr at den store og lille bytter plass. Vi tror det blir kjempebra.

På den lille scenen lempes gulv, rør og tunge metallplater. I et støvete og maskulint arbeidsfellesseskap står Veronica Jahnsen og smiler.

– Du skjønner, i fjor jobbet jeg med nedrigg. Det innebar at jeg måtte komme hit mandag morgen, etter en fuktig festival, for å jobbe. Hun ler. – Det ble innmari slitsomt, derfor valgte jeg heller opprigg i år. På den måten er jeg ferdig med jobben når festivalen starter. Dette er tredje året mitt som frivillig. Med seg har hun venninne Maiken Opperud. Hun debuterer i de frivilliges rekker. – Vi arbeider åtte timer i to dager. Planen er å ha hele scenen ferdig i dag. – Er det ikke slitsomt? – Jo, svarer Jahnsen. – De platene vi sitter på for eksempel, er forferdelig tunge. Men vi lærte oss kjapt at de blå er mye tyngre enn de røde. Da gjelder det å være strategisk.

For venninnene som til daglig studerer reiseliv i Bø og jus i Oslo, er Stavernfestivalen først og fremst gode venner og sober fest.

– Det er nok ikke artistene man primært kommer for, mener Veronica Jahnsen. – Heller er det stemninga, supplerer Opperud. – Du møter alltid mange kjente som er ute og studerer resten av året. For meg spiller det ikke så stor rolle hvem som spiller, bare det blir bra stemning. Venninne Veronica er enig, men trekker likevel fram to favoritter i årets programrekke. – Lørdagskvelden med Hellbillies og DumDum Boys blir utrolig bra. Jeg studerer i Bø og har vært på konsert med sistnevnte tre ganger. Det er like kult hver gang.

Og når de store artistene om få dager rocker i Skråvika, gjør de det på scener bygget av frivillig iver, svette og festivalpasjon.

– Vi gleder oss, summerer Maiken Opperud.