Men først og fremst en rekke glimrende skuespillerprestasjoner fra en rekordstor tropp av unge talentfulle skuespillerspirer fra Larvik Barne- og ungdoms-teater.

Dessverre måtte en flott oppsetning i byens storstue nøye seg med et par hundre tilskuere på selveste premieren av Peter Pan. Den hadde fortjent fullt hus.

For her var øyeblikk av magi og poesi, av humor og skrekk, men ikke minst lengsel etter nærhet og kjærlighet.

For den opprinnelige historien fra 1908 er farget av en tid der både barn og mødre kunne dø tidlig i livet. Under industrialismens tid, med trangboddhet og arbeidende mødre, var det ikke alle som hadde tid til å være mødre for sine barn.

Da var den unge Peter Pan som lever et eventyrlig liv i fantasilandet Aldriland, og vegrer seg for å bli voksen, god å søke trøst hos. Men i lengselen etter mor møter de søkende guttene et knippe dumme sjørøvere og en snøvlende kaptein Krok med bergensdialekt. Alle med ett mål for øyet – å knerte Peter Pan.

Og det er i disse scenene fortellingen gnistrer mest. Her får de naturligvis de profesjonelle skuespillerne utfolde seg, men klarer det kunststykket å spille de andre gode framfor nødvendigvis å fremheve seg selv. Ikke minst jager en strålende Martine Ugland i kjølvannet av de innleide, og gir «morserstatningen» Wendy både varme og troverdighet. Thea Næss Sandmæl er et funn som «Tinge- ling», Line Kaupang som Mrs. Darling gjør en fabelaktig innsats, og brødrene John og Michael, spilt av Piotrek Rybka og Nikolai Lysnes, er både livfulle og lekne.

Vi burde selvfølgelig drysset tryllestøv over hver enkelt av de godt over 20 medlemmene av barne og ungdomsteateret, men nøyer oss med en håndfull på deling.

Erling Pedersen har flyttet sitt kjære barn fra Herregården til Bølgen. Jeg innrømmer at jeg inni mitt eget hodet flyttet noen av scenene til Borggården rundt midnatt, og kjente frysninger på ryggen. En flygende Peter Pan over hodene på publikum ville vært spektakulært. Men Bølgen fungerer naturligvis flott, selv om oppsetningen tidvis skrek etter mygger og mikrofoner. Mulig lyden tapte økonomikampen mot husleie og innleid teknikk.

«Tingeling» drysset tryllestøv over oss alle på premieren, og ga oss et øyeblikk følelsen av å sveve i lufta. Det er all grunn til å miste fotfeste et par timer fram til og med lørdag, da siste forestilling går av stabelen. Det fortjener de mange strålende skuespillerne som skal prege det lokale kulturlivet i årene som kommer.