Om enn det handler om en hardnakket kommunist. En kvinnelig sådan. Født noen måneder før Norge ble bare Norge i 1905. I april. Og med medlemskap i NKP siden 20-års alderen.

Men som kong Haakon VII skal ha sagt da han ble konfrontert med kommunistspøkelset i landet: «Jeg er også konge for kommunistene.»

Dog, hva Inger Hagerup (1905-85) angår, er det ikke politikk og ideologi som i første rekke preger diktene hennes, og som har gjort henne til en av våre mest rakryggede og folkekjære poeter.

For mange er hun ikke minst den vesle hvithårede bestemoren som laget rare barnerim om sortvantede elefanter i Göteborg, og om papegøyer i København som skifter undertøy foran fastelavn. Og om grisen som står i grisebingen og tenker dypsindig på viktige ting: «Undres på om fleskeprisen går opp eller ned? tenker grisen.»

Og det er godt tenkt, spør du meg. Morsomt er det i hvert fall. Med en liten snert av melankoli under. Som så ofte i Hagerups dikt. For vel kan mange av versene virke muntre og myke ved første overfladiske blikk, og den hvithårede damen vel koselig. Men ofte åpner det seg saker og ting om man gidder å lese langsomt. Og evner å lytte til klangen i røsten bak det vennlige smilet.

At grisen eksempelvis funderer over fleskeprisen er selvsagt en eksistensiell problemstilling. For grisen. Lav pris gjør at han kanskje får grynte videre en stakket stund, mens høy pris kan bety et brått møte med døden den sorte.

Og hvis grisen ikke en gang er gris, men en arbeider i A4-hjulet, og fleskeprisen lønn, så blir plutselig det uskyldige barnediktet en allegori med politiske overtoner.

Som historien om den brave baker, som sitter helt alene på sin egen øy og mesker seg med alskens godsaker. Helt til han dør av materiell lykke. Og ulykkelig ensomhet.

For Inger Hagerup er selvsagt mye mer enn en underfundig barnedikter. Hun er på alle måter en veldig voksen poet. Streng og enkel, ren og rett fram. Med skarpt blikk for viktige nyanser i tilværelsen. En kjærlighetens og lengselens dikter, men også drømmens og dødens dikter.

Innimellom er hun også Øverland-disippelen med det brennende hjertet, som hamrer ut krigsdikt og hustavler á la «Aust Vågøy mars 1941» fra eksiltilværelsen i Sverige under annen verdenskrig.

Dessuten er hun en formsikker oversetter av Goethe og Emily Dickinson og en fjern søster av modernistiske angstpoeter som Edith Södergran, Karin Boye og Gunvor Hofmo.

En dikter med medfølelse og medmenneskelighet og et tilsynelatende tradisjonelt formspråk. Men også rim og rytme bryter ofte den konvensjonelle harmonien. Og går, aldri «vill i skogene» på «stier som blir borte i seg selv», men på en spenstig særegen måte gjennom den ene utsøkte diktsamlingen etter den andre.

Inger Hagerup debuterte i 1939, 34 år gammel, og utga i alt 19 bøker, de fleste diktsamlinger. Men også tre erindringsbøker ble det. Samt hørespill og gjendiktninger.

Store deler av forfatterskapet hennes har for lengst blitt en del av åndedrettet til flere generasjoner lesehester, men grunnet plassmangel får jeg runde av med nok et «barnedikt».

Barnehageklassikeren «Mauren» er en fortettet liten sak man ikke blir så fort ferdig med som man skulle tro. Dessuten passer den bra om våren. Det er gjerne da han stikker hodet fram for å se seg om i verden, denne flittige fyren fra tue og underjord.

Liten?

Jeg?

Langt ifra.

Jeg er akkurat stor nok.

Fyller meg selv helt

på langs og på tvers

fra øverst til nederst.

Er du større enn deg selv

kanskje?

Undret en dikter som maktet å bevare barnet og nysgjerrigheten i seg helt til hun døde i februar 1985. Og som vel var liten av vekst, men som fylte seg helt og ble større enn de aller fleste.