Neida, her skal ikke ses på relieffer, fantasibilder og svulmende selvbilder, gaveskikk eller annen folkeskikk. Enn si lokalt folkevalgte som - bastet og bundet - forsøker å danse tungetango på slak line mellom tause toner, formelle henvendelser og uformelle bortforklaringer. Visse ting er så rungende pinlige at de bør tones ned og forbigås i human stillhet. Tross millioner av kroner og harde forsikringer om softis i Indre havn.

I stedet skal vi smalsynte og smålige satirikere senke skuldrene og prise - ikke bokstavelig, må vite - solen og sommeren med dens flora av fest og festivaler. Med og uten speil og sminkebord. For speilet og sminkebordet er også blitt den nye og tunge trenden blant tidens unge musikksultne friluftsnarsissister, etter det jeg forstår.

I hvert fall blant dem som i år besøkte Hovefestivalen utenfor Arendal. Maskara, kul frisyre, stashy klær og good look er rett og slett et must når sjekkeleken går i gjørmebadet. Det holder ikke lenger med stålånde, fettet hår, glassblikk, fillete jeans og et rikt indre liv. Forfallet har nå snudd og snobber oppover. I takt med forbruket av fyll og dop og størrelsen på pappas lommebok.

Men også for oss alderstegne krampeungdommer med mage, høye viker og smadret fjes som ingen sminke kan redde eller rydde opp i, er festivalsommeren endelig i gang. Gjørmebad på Hove eller Roskilde har jeg riktignok verken kropp eller kondis eller lever til lenger, men et plastsete på et solfylt Bislett med pils i plastbeger duger i lange baner når musikksommeren åpnes ved at herren lovsynges og lovsynger - Halleljuah.

Jeg har tråkket en del festivaler og konserter opp igjennom karrieren, med større og mindre utbytte, men tirsdagens messe med Leonard Cohen i Oslo matcher det aller beste. Selv der jeg ikke lenger trodde det vokste hår, reiste det seg når vaganten og vismannen på 73 gikk ned på Elvis-kne og danset hele veien fra «the End of Love» til «Closing Time» med en sensuelt forførende kjellerrøst som sjelden har vært bedre.

I tre stive timer holdt pensjonisten, poeten og profeten det gående på denne Canadas nasjonaldag. Dette var magisk formidlingskunst med glimt i øyet, ydmyk kjærlighet og sjenerøs tilstedeværelse som varmet og virket. Mye melankoli og kjærlighet, selvsagt, og enkelte apokalyptiske visjoner og brokker av ren desperasjon. Men også oppbyggelige bønner og hymner som gjør at noen av oss fremdeles evner å se stjernene her vi ligger i rennesteinen:

Ring the bells that still can ring./ Forget your perfect offering. /There is a crack in everything. /That's how the light gets in./

Jepp! Man kan få til et liv ut fra slike linjer. Dvs. om man evner å glemme jakten på det perfekte og skjerpe blikket om de sprekkene der lyset kommer inn.

Men også på en Cohen-opptur av de sjeldne må man på flere måter glemme den perfekte gaven («offering»). Personlig hadde jeg riktignok lite å utsette på arrangementet og avviklingen. I motsetning til hva tilfellet er på skrekkens arena, Valle Hovin, vartet som nevnt Bislett opp med både mat og malt, sete og storskjerm, samt en superb lyd som vinden ikke tok.

At fotografene som ble sendt ut fra diverse aviser fikk seg forelagt så rigide betingelser at de ikke fikk formidlet begivenheten skikkelig, er derimot sensurvirksomhet hinsides det akseptable. Også den hæren med sikkerhetsvakter som var blitt utkommandert for å trakassere publikummere som lot seg rive med av musikken og stemningen, burde gått en lærerunde med artisten selv når gjelder ydmykhet og dannelse.

Selv satt jeg, det kan bevitnes!, lydig lyttende på plastsetet mitt det meste av tiden. Så intenst og gripende cosy var denne messen. Men at enkelte storfornøyde fugler av et publikum med en snittalder på 55 øyensynlig hadde gått litt vel tunge runder med Dionysos og forsøkte å flakse med vingene utenfor firkantfelter og geometriske gangveier på en kveld som denne, får uniformene i all anstendighets navn tåle. Alt er ikke marsj her i livet.

Nåja, det får være som det vil. Festivalsommeren er uansett i gang og musikken skal tone ut hele juli og halve august med, for min del. Det er bare slik det er. «It ain't no cure for love.»

Trivelig musikksommer!