En hendelse som verken brakte fete overskrifter i lokalorganet eller frådende ungdomsflokker ut i gatene med bannere og anarkistiske fyord. Men som likevel trigget nostalginerven til undertegnede og sendte tankene prompte tilbake til en slapsete vinterdag i 1971.

Undertegnede var 12, med ustø kurs mot de 13, og hadde endelig puslet sammen ører og kroner til en 12 tommers rillediskos. Tidligere hadde ukepengene kun rukket til sporadiske 45-ere. Noen av de aller første mener jeg forresten var Wenche Myhres «Å-å-å sheriff!», The Tremelos' «Silence is Golden», Sandie Shaws «Puppet on the String» og Chris Andrews «Pretty Belinda». Senere vokste kredibiliteten i takt med hår og kviser, og man brukte godt krøllete oransje tiere til å vifte hjem Safts «People in Motion», Simon & Garfunkels «El Condor Pasa», Johnny Cashs «San Quentin» og Lynn Anderssons «Rose Garden» (hm, nåja) og selvsagt de evinnelige Beatles (Jeg var - og er aldri blitt - noen pasjonert Stones-man.)

Men denne dagen skulle innvielsen i tenårenes tempel foregå. Og det skulle skje gjennom en investering i et rykende fersk LP 4 album (LP 5 - med utbrett og LP 6 - dobbelt - lå fremdeles i investeringssjiktet over). Det var en hellig handling og krevde forberedelser av en høyere og ukjent orden: Møysommelig studering av pung og platelister, lytting til råd fra de større og mer proffe rillenarkisene i skolegård og gate, forsøksvise framstøt i platebutikken og koseklemming på covrer med klebrige fingrer, før dagen kunne opprinne med en blank bestemmelse.

Etter flere fryktelige uker i skjærsilden hadde jeg endelig nådd den avklarede roen bare et velfundert valg kan gi. Avveiningen hadde stått mellom datidens fremadstormende listeplagere fra California, Creedence Clearwater Revival og deres «Pendilum», og svanesangen til has-been-firerbanden fra Merseyside, «Let it be» (riktignok ikke den sist innspilte Beatles-skiven, men den sist utgitte).

Selve seremonien ble innledet med oppstyltet ekstase gjennom bygatene i retning av tempelet i Øvre Torggate. En tåkevandring som kun kan sammenlignes med den aller første og syke forelskelse: Hjertebankende grusom og plagsomt deilig. Man var verdensmester, selvmordskandidat og loddrett idiot på en og samme tid.

Nå er ikke temaet i disse linjene hvilken skive det ble. (Men det ble Beatles. Et safe og litt sidrumpet valg blant de avantgardistiske vinylpilotene i '71. Men skiven ble spilt i filler og jeg kan fremdeles de aller fleste av tekstene utenat. Inkludert John Lennons merkelige 40 sekunders skramlesekvens som dolker McCartneys tittelperle i ryggen, om sjefshora Maggie Mae i Liverpool som robbet en sjømann og nå «never walks down Lime Street anymore».)

Nei, temaet er snarere Tempelet der den skjellsettende innvielsen fant sted: Holst musikk! Én av byens fjellstø pushere av viktig vinyl. For det var flere. Einar Hagerup med sine delikate progbunker på hjørnet av Brannvaktsgate vokste utover i 70-tallet, Musikkhuset i Kongegata var med, Narvesen på Torget likeså, og utover på 80-tallet kom Pick up i Nansetgata, med flere. De ble alle frekventert hyppig og med religiøs andakt av oss avhengige. Ikke minst når man ble klarert for sommerjobber og fikk bankbok. Før man startet egenimport av relikvier fra Tandy's og Cob's Records i England.

Og dermed har vi assosiasjonsrillet oss gjennom hele tolvtommeren og tilbake til utgangspunktet for disse linjene: Den historiske hendelsen sist helg. For lørdag i forrige uke stengte nemlig Bennies i Bryggerikvartalet dørene for godt. En liten og unnselig hendelse muligens, i dagens sekulariserte og kommersielle konsumsirkus, men en enorm symbolhendelse for oss frelste albumfetisjister fra forna dar. For dette var altså den siste spesialbutikken for salg av plater i Larvik sentrum som nå tok kvelden! (Tilbake er kun et par hyller på Nordbyen). The times they are a changin', og den nye tidens sannhet er at det i dag ikke lenger er mulig å gå til gudstjeneste i et platetempel i hjembyen. Man henvises til nett og nabobyer. Trist helg. We'll never walk down Lime Street anymore.

Eller for å si det med ovennevnte kandidat fra evigheten Across the Universe - John Lennon - etter Beatles-breaken i '70:

«A dream is over!».